Oppmerksomhet, betegner (1) bevisst fokusering på et ytre eller indre objekt; (2) seleksjon av utvalgte sanseinntrykk for videre kognitiv bearbeiding. Når man snakker om grader av oppmerksomhet sikter man gjerne til den første av disse betydninger, og forestiller seg at en person er oppmerksom i den utstrekning han eller hun følger med i og kan redegjøre for hva som foregår. Slik oppmerksomhet vil vanligvis være en forutsetning for at personen senere kan huske hendelsen. Med selektiv oppmerksomhet sikter man til det faktum at persepsjon og handling i forhold til ett objekt vil gjøre det vanskelig samtidig å forholde seg til andre.

Ofte har man villet tenke seg oppmerksomheten som «begrenset» i analogi med en flaskehals som bare tillater at det passerer en viss mengde informasjon av gangen. Man har f.eks. tenkt seg en oppmerksomhetsspennvidde med plass for 6–7 enheter (grensen for hvor mange atskilte elementer som kan oppfattes samtidig).

Nyere teorier om oppmerksomhet legger vekt på at kapasiteten er mer fleksibel; den avhenger blant annet av i hvilken grad de forskjellige oppgaver legger beslag på de samme resurser. Det er således vanskelig eller umulig å følge med på to samtaler samtidig, men ikke så vanskelig å følge med i en samtale samtidig som man nyter utsikten. De betingelser som bestemmer hva oppmerksomheten vil bli rettet mot, ligger dels i den ytre simulussituasjon (bevegelse, farger, nyhet, simulusintensitet), dels i indre personbestemte forhold (interesser, innstilthet og forventninger).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.