Bergart som inneholder ett eller flere mineraler eller grunnstoffer i økonomisk drivverdige mengder. Opprinnelig var begrepet reservert for bergarter som helt eller delvis består av erts- eller malmmineraler, dvs. mineraler som inneholder et metall med densitet over 5 g/cm3, se erts.

Malm kan dannes ved en rekke forskjellige geologiske prosesser og inndeles gjerne i tre hovedtyper: magmatiske, hydrotermale og sedimentære.

Malmer som dannes på dypet i en bergartssmelte (magma) som følge av avkjøling og gradvis størkning. Kobber-nikkel malmer er et typisk eksempel, hvor en svovelrik metallsmelte kan skille seg ut som dråper i en bergartssmelte, omtrent som olje skiller seg fra vann. Dråpene har sunket og samlet seg mot bunnen av bergartssmelten hvor de etter hvert ble avkjølt og krystallisert i forskjellige sulfidmineraler. Mange norske eksempler, bl.a. Flåt og Ertelien gruver. Nikkel og Olivin A/S gruve i Råna-feltet i Ballangen er den siste i drift, nedlagt 2002. Jern, krom, vanadium og titan er eksempler på metaller som har en tendens til å forbinde seg til oksygen tidlig under avkjøling og danne forskjellige faste ertsmineraler i bergartssmeltene. Noen norske eksempler er vanadiumholdig magnetitt fra Rødsand grube, kromitt fra Feragenfeltet ved Røros og ilmenitt fra Egersundsfeltet (Titania A/S).

Magma inneholder oppløste gasser som vann, karbondioksid, svovel, fluor og klor. Ettersom smeltemassene størkner, vil disse flyktige bestanddelene anrikes i restsmelten inntil metningspunktet er nådd. Nå begynner gassene å «koke» ut av smelten sammen med et utvalg av metaller som baner seg vei ut langs større og mindre sprekker i sidebergartene. Avkjøling og kjemiske reaksjoner fører til at forskjellige ertsmineraler avsettes som hydrotermale malmårer og malmganger. Mange av våre viktigste råstofftilganger på metaller som wolfram, tinn, molybden, kobber, bly, sink, kvikksølv, sølv og gull er dannet på denne måten.

De minst løselige metallforbindelsene (wolfram, tinn, molybden, kobber) er ofte avsatt nær toppen av den størknede dypbergarten, mens de mer løselige forbindelsene (bly, sink, kvikksølv) kan vandre lenger bort. Et stort antall små malmforekomster av denne typen finnes omkring i Oslofeltet, avsatt i forbindelse med heftig vulkansk aktivitet i perm for ca. 270 mill. år siden. Sølvet på Kongsberg er også dannet på denne tiden med dypbergartene i Oslofeltet som kilde. Mange av verdens største kobbermalmer er avsatt fra hydrotermale løsninger.

Undersjøisk vulkanisme kan føre til at hydrotermale løsninger når helt opp til havbunnen og avsettes som svovelrike kismalmer med kobber og sink. Denne avsetningsmekanismen er også kjent som vulkansk-sedimentær malmdannelse. Mange viktige norske bergverk har drevet på denne malmtypen: Folldal, Løkken, Røros, Grongfeltet, Sulitjelma m.fl.

Malmer som dannes som et resultat av kjemisk og mekanisk nedbrytning av mineraler og bergarter i jordoverflaten. I områder med feltspatrike bergarter kan feltspaten nedbrytes fullstendig og alle komponenter, så nær som aluminium, løses opp av overflatevann og føres bort. Aluminium kan bli tilbake som en tungtløselig, jordaktig masse som kalles bauxitt; det viktigste råstoffet for fremstilling av dette metallet. Tilsvarende residualforekomster med jern, nikkel og mangan finnes det mange av. Slike malmdannelser går raskest i områder preget av fuktig, tropisk klima, der kjemisk nedbrytning er mer uttalt enn andre steder. Jern oppløst i overflatevann har gjennom alle tider blitt ført ut i innsjøer og havet. Ved bunnfelling i gruntvannsområder har det blitt dannet mange meget store forekomster av jernmalm rundt om i verden, inkludert de største norske i Rana og i Sør-Varanger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.