Fattiglem var fram til 1900 en betegnelse på personer som ikke kunne ta vare på seg selv på grunn av fattigdom eller sykdom, og som samfunnet på ulik måte tok ansvar for. Fattiglemmet kunne leve på legd eller bli forsørget av sognet eller kommunen, og var dermed blitt innrømmet rett til fattigomsorg etter kriterier som var nedfelt i fattiglovene. Fattigloven av 1845, som var den første enhetlige fattiglov for Norge, definerte disse verdige trengende som «Vanvittige og forældreløse Børn under 15 aar», og «Gamle, Vanføre og Syge trængende».
Begrepet fattiglem ble både brukt i dagligtalen og i offentlige dokumenter og protokoller som kirkebøker og folketellingene. Fattiglem ble ofte brukt synonymt med begrepene legdslem og almisselem, og begrepene eksisterer i kildemateriale fram til vedtaket av Lov om Fattigvesenet i 1900.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.