Bygningsvern, egentlig beskyttelse og pleie av bygninger av alle slag, men brukes i første rekke om vern av bygninger av antikvarisk verdi. Bygningsvernet spenner fra enkle istandsettelser og rehabiliteringer til omfattende restaureringer og rekonstruksjoner basert på grundige undersøkelser av den aktuelle bygning. Hensikten er å ivareta de ulike typer verdier som knytter seg til den enkelte bygning: historiske verdier, kunstverdi og bruksverdi.

I Europa går det systematiske bygningsvernet tilbake til 1800-tallet. Sentrale teoretikere var franskmannen Eugène Emmanuel Viollet-le-Duc og engelskmannen John Ruskin.

En vesentlig del av bygningsvernet i Norge blir ivaretatt av offentlige organer på ulike nivåer som virker gjennom ulike lovbestemmelser. Strengest er det bygningsvernet som skjer gjennom kulturminneloven av 9. juni 1978. Også plan- og bygningsloven av 27. juni 2008 gir mulighet til å ivareta bygninger av antikvarisk verdi, i første rekke gjennom regulering til spesialområder med formål bevaring, men også i den enkelte byggesak i forbindelse med ombygging.

I tillegg til det offentlige bygningsvernet er det også et betydelig privat initiativ som kommer til uttrykk gjennom nasjonale og internasjonale foreninger. Sentralt i bygningsvernet i Norge står Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring. En viktig internasjonal verneforening der også atskillige nordmenn er aktivt medvirkende er International Council on Monuments and Sites.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.