Bergen-Belsen

Bergen-Belsen ble etablert som leir for belgiske og franske krigsfanger i 1940. Høsten 1941 ble leiren kraftig utvidet da flere tusen sovjetiske krigsfanger ble plassert i leiren under svært mangelfulle forhold. De sovjetiske krigsfangene ble i samsvar med nazistenes rasistiske politikk behandlet betraktelig dårligere enn de belgiske og franske krigsfangene.

Flertallet av de sovjetiske fangene døde vinteren 1941–1942 av sult, kulde og sykdommer. Den delen av leiren hvor de sovjetiske krigsfangene ble holdt, ble omgjort til et sykestue for sovjetiske krigsfanger og eksisterte til januar 1945. Rundt 20 000 sovjetiske krigsfanger døde her.

Våren 1943 ga Heinrich Himmler ordre om å etablere en spesialleir («Sonderlager») ved siden av sykestuen. Denne spesialleiren fikk det offisielle navnet «Aufenthaltslager Bergen-Belsen», og het formelt sett ikke konsentrasjonsleir, men var likevel underlagt samme organisatoriske myndighet som konsentrasjonsleirene. I praksis var Bergen-Belsen en konsentrasjonsleir, men med flere særtrekk sammenlignet med de andre konsentrasjonsleirene

Bergen-Belsen var ikke organisert på samme måte som en typisk konsentrasjonsleir, og var heller ikke tiltenkt en rolle som leverandør av tvangsarbeidere til rustningsindustrien, slik de regulære konsentrasjonsleirene var. Ideen bak Bergen-Belsen var å etablere en spesialleir for jødiske fanger som hadde en bytteverdi for Nazi-Tyskland, for eksempel fordi de hadde tilknytning til kjente personer i utlandet eller kunne brukes som gisler til å utøve politisk eller økonomisk press.

Det var særlig tre trekk ved Bergen-Belsen som skilte leiren fra andre konsentrasjonsleire:

1. Bergen-Belsen var en familieleir.
2. I begynnelsen var forholdene i leiren gjennomsnittlig bedre enn i andre konsentrasjonsleire fordi fangene hadde verdi som gisler og dermed måtte holdes i live.
3. Nesten alle fangene var jøder. I de andre konsentrasjonsleirene på tysk jord var det få jøder fordi disse ble deportert østover til tilintetgjøringsleirene.

Situasjonen endret seg markant for Bergen-Belsen i siste del av 1944. Da Auschwitz og Birkenau ble evakuert mot slutten av 1944, ble de fleste kvinnelige fangene sendt til Bergen-Belsen. Mot slutten av krigen ble også fanger fra andre leire, som Sachsenhausen, evakuert til Bergen-Belsen. Dette resulterte i en mangedobling av fangetallet. Til tross for provisoriske utvidelser av leiren, brøt infrastruktur og ernæringssituasjonen sammen. Situasjonen ble ytterligere forverret da det brøt ut tyfus i leiren.

Bergen-Belsen utviklet seg til å bli en dødsleir, og bare i mars 1945 døde over 18 000 fanger. Fordi leiren opprinnelig skulle være en spesialleir og ingen dødsleir, hadde den kun et lite krematorium. Likene lå strødd utover leirområdet da de britiske troppene ankom og bidro til å gjøre Bergen-Belsen til et symbol på nazistenes massemord, en symbolrolle som siden 1990-årene er overtatt av Auschwitz.

60 norske fanger satt i Bergen-Belsen, deriblant Arne Moi.

Elleve av vokterne (blant andre Josef Kramer og Irma Greese) ble dømt til døden og henrettet 14. desember 1945.

Et minnesmerke over de myrdede ble avduket i november 1952 samtidig som deler av det tidligere leirområdet ble omgjort til en stor minnepark. I 1966 åpnet et lite dokumentasjonssenter, som senere er utvidet til minnestedet Bergen-Belsen.

• Holocaust
• Holocaust i Norge
• konsentrasjonsleir
• hvite busser
• andre verdenskrig

• Benz, Wolfgang og Barbara Distel: Der Ort des Terrors, bd. 7, 2008.
• Moi, Arne: Leiren, 1977