Jacint Verdaguer

Verdaguer vokste opp i en fattig familie med åtte søsken, der bare tre av dem overlevde barndommen. Hans mor var svært religiøs og inspirerte ham til å bli elev ved et presteseminar i byen Vich da han var ti år gammel.

Han ble ordinert til prest i 1870, men hadde en personlig krise etter en pilegrimsreise til det hellige land i 1886. I årene som fulgte brukte han tid sammen med synske personer og eksorsister før han under tvil forlot sitt tildelte verv som prest i 1895.

Dette kunne ikke kirken akseptere og straffet ham ved å frata ham retten til å praktisere i den spanske kirken i tre år. I 1898 ble han benådet og ansatt som kapellan og poet i en menighet i Barcelona.

Jacint Verdaguer er først og fremst kjent for sine episke dikt. Hovedverket er L'Atlàntida (1877), som skildrer Atlantis' undergang. Diktet har storslåtte naturskildringer av katalansk landskap, i likhet med hans andre store epos Canigó (1886; Canigou), som handler om kampen mot maurerne.

Verdaguer skrev også patriotiske dikt som Oda a Barcelona (1883; Ode til Barcelona) og religiøs poesi, for eksempel Idillis i cants místics (1879;Romanser og mystiske sanger) og Jesús infant (1896; Den unge Jesus), preget av enkel og folkelig religiøsitet. Språket er svært klangfullt, og han har hatt stor innflytelse på utviklingen av litterært katalansk.

• katalansk litteratur
• Spanias litteratur
• Spanias historie

• Verdaguer i Real Academia de la Historia (spansk)
• Verdaguer i Biograías y Vidas (spansk)
• verker av og om Verdaguer i Cervantes-biblioteket (spansk)