Jordbier graver reir i bakken slik det norske navnet indikerer. Den største dybden er ofte cirka 35 centimeter, men det er funnet reir opptil 165 centimeter under jorda. Dette er rundt 250 ganger kroppslengden til en bie. Hunnene graver om natten, med en hastighet på én centimeter per time. Biene har utviklet fysiske tilpasninger, spesielt på beina, som gjør gravearbeidet lettere.
Reirene starter med en inngangstunnel på jordoverflaten som blir delt opp i flere horisontale sidetunneler lengre nedover. Sidetunnelene fungerer som yngelceller, og hunnene legger eggene sine der. Disse cellene blir beskyttet mot fuktighet og sykdomsfremkallende organismer med en type voks biene selv produserer og bruker som et innvendig belegg i cellene. Hannene graver ikke reir selv, og de er heller ikke velkomne til reirene hunnene har gravd. Hannene må da søke andre oppholdssteder og er ofte observert sovende i ulike blomster hvor kronblader fungerer som beskyttende lag gjennom kalde netter.
Jordsmonn i reirområdene har ofte lett tekstur som sand, og ligger gjerne i nær tilgang til vertsplanter. Det er ikke uvanlig å finne flere reir i nærheten av hverandre, og disse samme reirområdene kan vare i flere tiår.
Habitatet til jordbier er for eksempel skogs- og veikanter, enger og landbruksområder. Reirene ligger som regel i sørvendte skråninger.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.