Gjeldskrisen i Hellas

Finanskrisen i 2008 og 2009 innebar en betydelig økonomisk nedgang i stort sett hele Europa. Nedgangen i økonomien førte til reduserte skatteinntekter, og underskuddene på statsbudsjettene steg. Høsten 2009 ble det klart at underskuddene hadde vokst svært raskt i flere av eurolandene, som Irland, Portugal og Spania.

Verst var det likevel for Hellas, og i november 2009 kom den nye greske regjeringen med reviderte anslag for underskuddet på statsbudsjettet i 2009, en dobling fra 6 til 12,7 prosent målt som andel av BNP. Det viste seg også at de greske statsregnskapene hadde vært feil i flere år, og at underskuddene var klart større enn tidligere annonsert. Bekymringene for de greske statsfinansene økte, og i mai 2010 ble det ikke lenger mulig for Hellas å låne penger i finansmarkedene.

I mai 2010 ble det satt i verk et låne- og reformprogram med den såkalte Troikaen, det vil si EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken (ECB) og IMF, på 110 millioner euro. Formålet var dels å stabilisere statsfinansene gjennom å få ned underskuddet på statsbudsjettet, og dels å gjøre Hellas mer konkurransedyktig. Det ble gjennomført kraftige nedskjæringer i offentlige budsjetter, med kutt i offentlige utgifter, inklusiv lønninger og pensjoner, og økte skatter. Programmet innebar også strukturelle reformer med sikte på å øke produktivitetsnivået og få ned kostnadsnivået. I mars 2012 kom det en ny hjelpepakke på ytterligere 136 milliarder euro fra EU og IMF. Pakken innebar at private långivere i stor grad ble kjøpt ut til omtrent halvparten av pålydende verdi.

Låneprogrammet lykkes på noen punkter, men mislyktes på andre. Meget omfattende nedskjæringer i offentlige budsjetter førte til at Hellas nådde målet om primærbalanse på statsbudsjettet i 2013, det vil si balanse mellom inntekter og utgifter, ikke inkludert renter og avdrag på lån. Reduksjon i lønningene førte også til en kraftig forbedring av konkurranseevnen overfor utlandet, og underskuddet på driftsbalansen overfor utlandet ble snudd til overskudd i 2013. Økonomien utviklet seg imidlertid betydelig dårligere enn anslått i programmet, med betydelig nedgang i BNP, slik at gjelden steg målt i forhold til BNP. Sterk politisk motstand førte også til at mange av de strukturelle reformene i programmet ikke ble gjennomført. Valgene i 2012 førte til en kraftig tilbakegang for de politiske partier som støttet Troikaens låne- og reformprogram.

Store nedskjæringer i offentlig sektor og høy arbeidsledighet førte til økt motstand mot låneprogrammet blant grekerne. Ved valget i januar 2015 vant venstrefløy-partiet Syriza, basert på et program om å reforhandle avtalen med Troikaen (EU-kommisjonen, ECB og IMF), med sikte på mindre finanspolitiske innstramninger, samt færre strukturelle reformer. Gjennom vinteren og våren 2015 foregikk det forhandlinger mellom den greske regjeringen og Troikaen, men forhandlingsklimaet var dårlig, og det var liten framgang.

I kriseårene har greske banker hatt store tap på misligholdte lån, men de har likevel greid seg på grunn av offentlige kapitaltilskudd og likviditetslån fra sentralbanken. Fordi Hellas er medlem av eurosonen, kan den greske sentralbanken ikke på eget grunnlag gi lån til greske banker. Gjennom vinteren og våren 2015 måtte de greske bankene i økende grad låne gjennom Den europeiske sentralbankens nødlånsprogram (Emergency liquidity assistance), til et nivå på 89 milliarder euro i slutten av juni 2015. Bankenes lånebehov skyldtes at mange innskytere hadde tatt penger ut av banken i frykt for at Hellas skulle gå ut av eurosonen, og at innskuddene dermed ville bli omgjort til nye drakmer som er mindre verdt.

Den 27. juni 2015 brøt forhandlingene mellom Troikaen og den greske regjeringen sammen. Statsminister Trispas avviste kravene om reformer i arbeidsmarked, pensjonssystem og merverdisystem som et forsøk på «å nedverdige et helt folk», og kunngjorde at han ville legge Troikaens vilkår fram for grekerne i folkeavstemning. Som en følge av at Hellas ikke ville videreføre EU/IMFs låneprogram, besluttet ECB å forlenge det eksisterende nivået på nødlån, men ikke øke det. For å unngå at greske banker skulle gå tom for penger, besluttet det greske rådet for finansiell stabilitet den 28. juni å innføre kapitalkontroll og en grense på uttak fra bankene på maksimalt 60 euro per dag fra 29. juni. Dermed var det ikke lenger mulig å overføre penger til utenlandske bankkonti.

Den 30. juni misligholdt Hellas et lån til IMF på 1,55 milliarder euro. Den greske regjeringen unnlot også å betale et lån som forfalt tidligere samme måned, den 4. juni, men brukte da en uvanlig, men lovlig, adgang til å utsette betalingen til slutten av måneden. Hellas’ største kreditor, EUs krisefond EFSF kalte landets mislighold av IMF-gjelden et «konkurstilfelle».

Søndag 5. juli stemte drøyt 61 prosent nei til låneavtalen med EU i en folkeavstemning. Forhandlingene ble etter mye diskusjon likevel gjenopptatt, og i august 2015 kom alle partene til enighet om vilkårene for en ny lånepakke på 86 milliarder euro, fordelt over en periode på tre år.

I juni 2018 vedtok finansministrene i Eurogruppen at Hellas skulle motta en gavepakke på 15 milliarder euro som en økonomisk sikkerhet de første månedene etter avslutningen av programmet.

Den 20. august 2018 ble kriseprogrammet offisielt avsluttet og den greske krisen erklært over. Presidenten i Det europeiske råd, Donald Tusk markerte dette ved å sende ut en melding på Twitter der han gratulerte det greske folket og roste dem for innsatsen de siste årene.

Ved avslutningen av programmet var kun 61,9 milliarder euro av de siste lovte 86 milliarder euro utbetalt. Den resterende summen på 24,1 milliarder euro var i følge Den europeiske stabilitetsmekanismen ikke nødvendig.