Den greske gjeldskrisen startet våren 2010, i etterkant av finanskrisen i 2008 og 2009. Finanskrisen førte til betydelig økonomisk nedgang i store deler av Europa, og Hellas var et av landene som ble hardest rammet.

I november 2009 ble det klart at underskuddet på statsbudsjettet i Hellas var doblet, og at statsregnskapene hadde vært feil i flere år. De svekkede utsiktene førte til at Hellas ikke lenger fikk låne penger i internasjonale finansmarkeder, og i mai 2010 ble det satt i verk et låne- og reformprogram med EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken (ECB) og Det internasjonale pengefondet (IMF).

Programmet innebar krav om omfattende finanspolitiske innstramninger og strukturelle reformer. Underskuddet på statsbudsjettet ble kraftig redusert, men innstramningene bidro samtidig til å forsterke nedgangen i økonomien, og arbeidsledigheten økte til over 25 prosent.

I januar 2015 vant venstrefløy-partiet Syriza det greske valget med et program om ikke å videreføre den stramme reformpolitikken, men heller reforhandle avtalen med de tre långiverne. I juni 2015 brøt forhandlingene sammen, og statsminister Alexis Tsipras tillyste folkeavstemning om låneavtalen med EU. Søndag 5. juli stemte drøyt 61 prosent nei til låneavtalen. 

Per juni 2015 hadde Hellas fått kriselån på omtrent 240 milliarder euro, rundt 2100 milliarder norske kroner fra EU, Den europeiske sentralbanken (ESB) og Det internasjonale pengefondet (IMF), og landet hadde nærmere 80 milliarder euro i gjeld til andre kreditorer. Mellom 30. juni og 20. august forfaller nærmere 8,7 milliarder euro i avdrag på lån til IMF, ESB og Den europeiske investeringsbanken (EIB).

Tidslinje Forstørr Forminsk

  1. November 2009

    Reviderte anslag for underskuddet på statsbudsjettet i 2009, en dobling fra 6 til 12,7 prosent målt som andel av BNP.

  2. Mai 2010

    Hellas får ikke låne i internasjonale i finansmarkeder. Hellas blir enig med EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) om et treårig låne- og reformprogram på 110 milliarder euro, som også inneholder krav om finanspolitiske innstramninger og strukturelle reformer.

  3. Mars 2010

    Ny hjelpepakke på ytterligere 136 milliarder euro fra EU og IMF. Private långivere blir i stor grad kjøpt ut, til omtrent halvparten av pålydende verdi.

  4. 2010-2015

    Kraftig finanspolitisk innstramning i Hellas, med store nedskjæringer i offentlige utgifter, inklusiv lønninger og pensjoner, og betydelige skatteøkninger. BNP faller med omtrent 25 prosent fra toppnivået i 2007, og arbeidsledigheten stiger til 26 prosent i 2014.

  5. Januar 2015

    Venstrefløy-partiet Syriza vinner valget basert på et program om ikke å videreføre den stramme politikken i låne- og reformavtalen med EU og IMF. Forhandlinger mellom Hellas og EU/IMF om ny avtale mislykkes slutten av juni 2015. Statsminister Trispas annonserer folkeavstemning om EU/IMFs forslag til låneavtale. 

  6. Juni 2015

    Hellas og EU blir ikke enige om en avtale om å forlenge kriselånene. 30. juni misligholdes et låneavdrag til IMF. 

  7. Juli 2015

    Låneprogrammet for Hellas utløper.

  8. 5. juli 2015

    Hellas avholder folkeavstemning om ja eller nei til låneavtalen med EU, drøyt 61 prosent stemmer nei.

Hellas ble medlem av eurosonen i 2001, til tross for at landet, i likhet med Italia, hadde en statsgjeld på omtrent 100 prosent av BNP, det vil si langt over Maastricht-kravet om maksimalt 60 prosent. Euro-medlemskap innebar mye lavere lånerenter, og kombinert med betydelig vekst og optimisme førte dette til god økonomisk vekst, drevet av sterk vekst i innenlandsk etterspørsel til konsum og investering.

Den økte etterspørselen var i stor grad lånefinansiert, og i femårsperioden fra 2003 til 2007 hadde Hellas et årlig underskudd på driftsbalansen med utlandet på over 9 prosent i gjennomsnitt. Fra 2001 til 2009 økte offentlige utgifter kraftig, fra 39 til 49 prosent av BNP (ikke medregnet renter og avdrag på gjeld). Samtidig falt skatteinntektene som andel av BNP fra 41 til 38 prosent, noe som førte til et meget stort underskudd på statsbudsjettet.

Fram til 2007 så situasjonen likevel mindre bekymringsfull ut enn den var: Til tross for betydelige underskudd på statsbudsjettet og økende offentlig gjeld, førte høy BNP-vekst til at offentlig gjeld var omtrent stabil målt som andel av BNP. Men realiteten var at Hellas var i en meget sårbar situasjon, med betydelig underskudd på statsbudsjettet til tross for at landet var i en høykonjunktur, der skatteinntektene var høyere enn de ville vært i en mer normal konjunktursituasjon. Den høye etterspørselen hadde også ført til en kraftig lønnsvekst, og dermed en kraftig økning i kostnadsnivået sammenlignet med andre EU-land.

Finanskrisen i 2008 og 2009 innebar en betydelig økonomisk nedgang i stort sett hele Europa. Nedgangen i økonomien førte til reduserte skatteinntekter, og underskuddene på statsbudsjettene steg. Høsten 2009 ble det klart at underskuddene hadde vokst svært raskt i flere av eurolandene, som Irland, Portugal og Spania.

Verst var det likevel for Hellas, og i november 2009 kom den nye greske regjeringen med reviderte anslag for underskuddet på statsbudsjettet i 2009, en dobling fra 6 til 12,7 prosent målt som andel av BNP. Det viste seg også at de greske statsregnskapene hadde vært feil i flere år, og at underskuddene var klart større enn tidligere annonsert. Bekymringene for de greske statsfinansene økte, og i mai 2010 ble det ikke lenger mulig for Hellas å låne penger i finansmarkedene.  

I mai 2010 ble det satt i verk et låne- og reformprogram med den såkalte Troikaen, det vil si EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbanken (ECB) og IMF, på 110 millioner euro. Formålet var dels å stabilisere statsfinansene gjennom å få ned underskuddet på statsbudsjettet, og dels å gjøre Hellas mer konkurransedyktig. Det ble gjennomført kraftige nedskjæringer i offentlige budsjetter, med kutt i offentlige utgifter, inklusiv lønninger og pensjoner, og økte skatter. Programmet innebar også strukturelle reformer med sikte på å øke produktivitetsnivået og få ned kostnadsnivået. I mars 2012 kom det en ny hjelpepakke på ytterligere 136 milliarder euro fra EU og IMF. Pakken innebar at private långivere i stor grad ble kjøpt ut til omtrent halvparten av pålydende verdi.

Låneprogrammet lykkes på noen punkter, men mislyktes på andre. Meget omfattende nedskjæringer i offentlige budsjetter førte til at Hellas nådde målet om primærbalanse på statsbudsjettet i 2013, det vil si balanse mellom inntekter og utgifter, ikke inkludert renter og avdrag på lån. Reduksjon i lønningene førte også til en kraftig forbedring av konkurranseevnen overfor utlandet, og underskuddet på driftsbalansen overfor utlandet ble snudd til overskudd i 2013. Økonomien utviklet seg imidlertid betydelig dårligere enn anslått i programmet, med betydelig nedgang i BNP, slik at gjelden steg målt i forhold til BNP. Sterk politisk motstand førte også til at mange av de strukturelle reformene i programmet ikke ble gjennomført. Valgene i 2012 førte til en kraftig tilbakegang for de politiske partier som støttet Troikaens låne- og reformprogram.

Store nedskjæringer i offentlig sektor og høy arbeidsledighet førte til økt motstand mot låneprogrammet blant grekerne. Ved valget i januar 2015 vant venstrefløy-partiet Syriza, basert på et program om å reforhandle avtalen med Troikaen (EU-kommisjonen, ECB og IMF), med sikte på mindre finanspolitiske innstramninger, samt færre strukturelle reformer. Gjennom vinteren og våren 2015 foregikk det forhandlinger mellom den greske regjeringen og Troikaen, men forhandlingsklimaet var dårlig, og det var liten framgang.

I kriseårene har greske banker hatt store tap på misligholdte lån, men de har likevel greid seg på grunn av offentlige kapitaltilskudd og likviditetslån fra sentralbanken. Fordi Hellas er medlem av eurosonen, kan den greske sentralbanken ikke på eget grunnlag gi lån til greske banker. Gjennom vinteren og våren 2015 måtte de greske bankene i økende grad låne gjennom Den europeiske sentralbankens nødlånsprogram (Emergency liquidity assistance), til et nivå på 89 milliarder euro i slutten av juni 2015. Bankenes lånebehov skyldtes at mange innskytere hadde tatt penger ut av banken i frykt for at Hellas skulle gå ut av eurosonen, og at innskuddene dermed ville bli omgjort til nye drakmer som er mindre verdt.

Den 27. juni brøt forhandlingene mellom Troikaen og den greske regjeringen sammen. Statsminister Trispas avviste kravene om reformer i arbeidsmarked, pensjonssystem og merverdisystem som et forsøk på «å nedverdige et helt folk», og kunngjorde at han ville legge Troikaens vilkår fram for grekerne i folkeavstemning. Som en følge av at Hellas ikke ville videreføre EU/IMFs låneprogram, besluttet ECB å forlenge det eksisterende nivået på nødlån, men ikke øke det. For å unngå at greske banker skulle gå tom for penger, besluttet det greske rådet for finansiell stabilitet den 28. juni å innføre kapitalkontroll og en grense på uttak fra bankene på maksimalt 60 euro per dag fra 29. juni. Dermed var det ikke lenger mulig å overføre penger til utenlandske bankkonti.

Den 30. juni misligholdt Hellas et lån til IMF på 1,55 milliarder euro. Den greske regjeringen unnlot også å betale et lån som forfalt tidligere samme måned, den 4. juni, men brukte da en uvanlig, men lovlig adgang til å utsette betalingen til slutten av måneden. Hellas’ største kreditor, EUs krisefond EFSF kalte landets mislighold av IMF-gjelden et «konkurstilfelle». 

Søndag 5. juli stemte drøyt 61 prosent nei til låneavtalen med EU i en folkeavstemning. Forhandlingene ble etter mye diskusjon likevel gjennopptatt og i august 2015 kom alle partene til enighet om villkårene for en ny lånepakke på 86 milliarder euro, fordelt over en periode på tre år.

Låne- og reformprogrammet fra EU/IMF har vært meget omdiskutert. Tilhengerne peker på at Hellas har levd over evne ved å innføre kostbare velferdsordninger i et land med et lite effektivt skattesystem og dårlig skattemoral. Da Hellas i mai 2010 ikke lenger fikk låne i internasjonale finansmarkeder, hadde landet et budsjettunderskudd på nær 15 prosent av BNP. EU/IMF var villige til å hjelpe Hellas i krisen, men ikke til å videreføre en finanspolitikk som var basert på lån fra andre land. Derfor krevde EU/IMF store innstramninger slik at Hellas etter hvert selv skulle kunne finansiere sine utgifter. Samtidig krevde de strukturelle reformer med sikte på at den greske økonomien skulle fungere bedre.

Kritikerne av låneprogrammet hevder at programmet innebar for store finanspolitiske innstramninger i løpet av kort tid, og at disse innstramningene er en viktig årsak til den kraftige nedgangen i gresk økonomi. De peker på at låneprogrammet var basert på for optimistiske anslag om den økonomiske veksten, og de argumenterer for at det allerede i 2010 var klart at Hellas ikke ville kunne betale hele sin gjeld. Kritikerne hevder at de private långiverne tok velkalkulert risiko ved å låne ut til Hellas, og at de burde tatt tapet ved at gjelden ble nedskrevet allerede i 2010. EU/IMF ønsket ikke at private långivere, blant annet tyske og franske banker, skulle ta tap i 2010 fordi de fryktet negative smitteeffekter for resten av eurosonen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.