Gener er oppskrifter for egenskaper hos levende organismer. Vi sier at gener koder for egenskaper. Gener går i arv fra en generasjon til den neste. Gener kalles derfor arveanlegg. Gener består av DNA og er plassert på kromosomer inne i cellen. Hvert gen har sin avgrensete plass på DNA-tråden kalt et lokus.

Eksempler på egenskaper som gener koder for er fargen på en blomst, løvemanken hos en løve, at insekter har seks bein, hvordan øyet til ulike dyr er, om man kan fordøye melk, og mange andre ting som påvirker at en organisme ser ut akkurat som den gjør.

Alle organismer (virus, bakterier, planter, sopp og dyr) har gener, men genene har ulik oppbygning, størrelse og virkemåte avhengig av hvilken organisme vi snakker om.

Cellene bruker oppskriftene som ligger i genene til å lage ulike produkter de trenger, på samme måte som vi bruker oppskrifter i en kokebok til å lage måltider. Tilsammen utgjør alle produktene genene lager alle egenskapene et individ har. 

Produktet kan enten være et protein eller et RNA-molekyl. 

Proteiner gjør veldig mye av arbeidet i en celle. Derfor er de fleste av genene oppskrifter for proteiner (proteinkodende gener). Som regel er ett gen en oppskrift på et polypeptid (en kjede av aminosyrer). Et protein består av ett eller flere polypeptider der den romlige struktur og funksjonen er bestemt av aminosyrerekkefølgen. Til hvert polypeptid svarer i DNA et gen som gir informasjon om antallet og rekkefølgen av aminosyrene.

Eksempelvis har tarmbakterien Escherichia coli ett DNA-molekyl med 4,7 millioner basepar som gir informasjon til biosyntesen av ca. 4000 forskjellige polypeptider, hvert med gjennomsnittlig ca. 400 aminosyrer.

Det finnes også gener som koder for  transport-RNA og ribosom-RNA.

Genene er bygd opp på en bestemt måte slik at cellene vet hvordan oppskriften skal leses og omgjøres til det produktet cellen trenger. Oppbyggingen varierer avhengig av hvilken gruppe av organismer det dreier seg om. Vi har to hovedtyper av organismer – prokaryoter og eukaryoter. De har litt forskjellig oppbygging av genene, selv om mye også er likt.

Alle gener har et område i begynnelsen som forteller at her starter genet (startkodon) og et området på slutten som forteller at her stopper genet (stoppkodon) I mellom disse to punktene finnes det som kalles en åpen leseramme (engelsk: open reading frame=ORF) som er selve oppskriften på det proteinet cellen skal lage. Lengden på denne åpne leserammen er forskjellig fra gen til gen.

Den åpne leserammen følger en bestemt instruks som kalles den genetiske koden. Dette er det språket cellen bruker for å lage ulike proteiner. Språket går ut på at tre basepar i DNA-tråden koder for en aminosyre. En slik basetriplett kalles kodon.

Unntaket er hvis genet koder for et RNA-molekyl. Siden RNA-molekyler er nukleinsyrer, ikke proteiner, trengs det ikke aminosyrer og derfor heller ingen åpen leseramme.

Eukaryote gener består av to ulike typer DNA-sekvenser - introner og eksoner. Eksonene inneholder den åpne leserammen som sier hvilket protein cellen skal lage. Mellom eksonene finner vi introner. Intronene har ingen åpen leseramme og blir kuttet bort før det endelige genproduktet er ferdig.

Eukaryote gener gjennomgår også en del andre typer bearbeiding før det endelige produktet er ferdig. Dette skjer etter at genet har blitt oversatt til et RNA-molekyl og før den genetiske koden oversettes til amonisyrer (se Figur 1).

Gener i eukaryote organismer er som regel ikke organisert i grupper slik som i prokaryote (se neste avsnitt), men hvert gen er en enkelt enhet for seg selv. Det betyr at reguleringen av hvordan genene slås av og på blir mer kompleks fordi cellen må gjøre dette for hvert enkelt gren istedenfor grupper av gener.

Prokaryote gener er som regel mindre enn eukaryote gener. Det er fordi de ikke har introner, men en åpen leseramme som går i ett.

I prokaryote celler er det også vanlig at flere gener er samlet sammen i en gruppe (kalles operon). En slik gruppe av gener (operon) har felles regulering. Det betyr at alle oppskriftene som genene representerer blir lest og oversatt til produkter samlet. Reguleringen av genuttrykk er derfor mye enklere enn hos eukaryote organismer fordi flere gener reguleres på en gang. 

I de fleste celler består arvematerialet av ett eller flere kromosomer, som igjen består av DNA. Genene ligger spredt bortover på disse kromosomene. Hvert gen har sin faste plass som er et avgrenset området (locus). Mellomrommet mellom genene består også av DNA, men dette DNA-et inneholder ingen oppskrifter (ikke-kodende DNA).

Det finnes mutasjoner som gjør at gener blir flyttet til et annet sted en det som er deres normale plass. Dette kan føre til at genet ikke virker i det hele tatt, men det kan også hende at det fortsetter å virke bare på en litt annen måte (posisjonseffekt).

Det totale antall gener i en organisme inneholder all den informasjonen som trengs for å lage akkurat den arten f.eks. et menneske, en bananflue eller en maisplante. Det kreves litt forskjellige oppskrifter for å lage de ulike artene og derfor har artene ulikt antall gener. Noen eksempler er gitt i tabellen nedenfor.

 

Art

 

Antall gener

 

Størrelsen på genomet*

Bananflue (Drosophila melanogaster)

16 000

120

Rundorm (Caenorhabditis elegans)

20 000

100

Mus (Mus musculus)

25 000

2500

Menneske (Homo sapiens)

25 000

2900

Vandrefalk (Falco peregrinus)

16 200

1200

Torsk (Gadus morhua)

22 000

830

Mais (Zea mays)

32 000

2300

Gjær (Saccharomyces cerevisia)

6300

12,1

Malariaparasitt (Plasmodium falciparum)

2300

22,9

*Størrelsen på et genom oppgis i antall basepar. Her er tallene i millioner basepar.

Som tabellen over viser er det ikke alltid noen sammenheng mellom antall gener en art har, hvor stort genomet er og hvor kompleks organismen er. For eksempel har mennesker kun 1,25 ganger flere gener enn rundormer, men genomet til mennesker er 25 ganger større enn rundormers genom.

Det man har funnet ut er at forskjellen i størrelsen på genomene skyldes at organismene har ulik mengde av ikke-kodende DNA. Dette er DNA som ikke inneholder oppskrifter på proteiner eller RNA-molekyler som cellen bruker til sine oppgaver, altså det er ikke gener.

De egenskapene som varierer innen en art er de egenskapene som skiller individer fra hverandre. Grunnen til dette er at det finnes flere utgaver av samme gen. Slike genutgaver kalles alleler.  Eksempler på slike egenskaper:

  • Øyefarge hos mennesker: Noen har blå øyne mens andre har brune.
  • Halen på knølhvaler: Det hvite mønsteret på undersiden av halen skiller individer av denne hvaltypen fra hverandre.
  • Formen på en vannmelon: Noen er helt runde mens andre er mer avlange.

Mutasjoner er forandringer i gener. Noen mutasjoner er skadelige og fører til sykdom, andre kan føre til at det utvikles en ny egenskap (se bildene av påfugl). Mange mutasjoner er nøytrale, dvs. de har ingen effekt på individet. 

Mutasjoner kan oppstå av seg selv ved celledeling fordi det kan skje feil når cellen kopierer sitt eget DNA (se DNA-replikasjon). Mutasjoner kan også oppstå ved ytre påkjenninger som stråling.

Betegnelsen gen ble først brukt 1909 av den danske arvelighetsforsker W. Johannsen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.