(av foto- og periodisme), plantenes reaksjon på daglengden, eller mer eksakt på varigheten av lys- og mørkeperiodene. Lysintensiteten spiller ingen rolle, fordi selv svært svakt lys er fotoperiodisk aktivt. Det er spesielt forholdet mellom vegetativ utvikling og blomstring som bestemmes av fotoperioden (daglengden).

Kortdagsplanter danner blomsterknopper bare hvis daglig belysningsperiode er av kortere varighet enn en viss kritisk lengde. Den ligger for de fleste artene i området 12–14 timer, men kan for enkelte være ned til 5–6 timer eller opptil 16–18 timer. For mange planter er det tilstrekkelig at de bare får noen få korte dager, mens veksten ellers kan foregå på lange dager.

Under kortdagsbetingelsene skjer det en fotoperiodisk induksjon av blomstringen, men det synlige resultat i form av blomster kommer først dager eller uker senere. Det er egentlig den lange mørkeperioden (natten) som er avgjørende for induksjonen. Det kan vises ved å gi plantene noen få minutter med svakt lys midt i mørkeperioden. Dette ødelegger virkningen av lang natt. Kortdagsplanter burde etter dette helst kalles langnattsplanter. Eksempler på kortdagsplanter er krysantemum, julestjerne, soyabønne og sukkerrør.

Langdagsplanter (kortnattsplanter) blomstrer bare når den daglige belysningsperioden er lengre enn den kritiske daglengden (oftest 12–16 timer) for vedkommende art. Eksempler er spinat, rødkløver, timotei, bygg og de fleste andre kornslag.

Daglengdenøytrale planter blomstrer uavhengig av belysningsperioden, f.eks. tomat og noen varieteter av solsikke. Enkelte andre arter har et meget komplisert krav til lys- og mørkeperiodene, idet de krever en viss kombinasjon av kort- og langdagsbetingelser under veksten.

Den fotoperiodiske effekt kan være kvalitativ, dvs. at under bestemte daglengdeforhold vil planten enten blomstre eller forbli rent vegetativ. I andre tilfeller kan effekten være kvantitativ, dvs. at planten i alle fall vil blomstre, men tidspunktet for blomstringen forskyves med endringer i daglengden. Ofte er det også et tydelig samspill mellom temperatur og daglengde ved induksjonen av blomstringen. Forsøk har vist at det er bladene som mottar den fotoperiodiske stimulus. I bladcellene finnes et fargestoff, fytokrom, som absorberer i den del av lysspekteret som er mest virksomt ved fotoperiodisme, nemlig rødt lys. Lysabsorpsjonen i fytokromet fører sannsynligvis til at det produseres et blomstringshormon, florigen, i bladene. Dette transporteres så til de vekstpunkter på planten som senere gir blomster. Den lysmengde som er nødvendig for å frembringe en fotoperiodisk reaksjon, er meget liten, ofte ikke stort mer enn gatelys. Den årstid en plante blomstrer på, er iallfall delvis bestemt av plantens reaksjon overfor daglengden.

Langdagsplanter blomstrer tidlig på sommeren, mens kortdagsplanter blomstrer om våren eller sent på sommeren. Den geografiske utbredelse er også delvis bestemt av plantenes fotoperiodiske reaksjon. Typiske kortdagsplanter vokser sjelden på våre breddegrader, fordi vekstperioden her vesentlig består av lange fotoperioder.

Mange gress og tofrøbladede planter er kort-langdagsplanter, dvs. de er avhengige av en dobbel induksjon for å kunne blomstre. De må først ha en periode med korte dager (kan erstattes med lav temperatur) og deretter lange dager. De fleste norske gressarter viser en fin tilpasning til daglengde og temperatur gjennom året. Om høsten og vinteren med korte dager og lav temperatur skjer en primær induksjon, mens vår og tidlig sommer med lange dager gir en sekundær induksjon, med blomstring som resultat.

Fotoperiodisme er av stor praktisk betydning, f.eks. ved dyrking av blomster i drivhus, idet man her ved å forlenge eller forkorte dagen, henholdsvis ved kunstig lys og blending, kan fremskynde eller hindre blomstring etter som man ønsker. Plantenes fotoperiodisme viser seg ikke bare i blomstringen. Således er løvfallet om høsten forårsaket av den kortere daglengde, likeledes knoppenes overgang til hvileperioden. Knolldannelse, f.eks. hos potet, er også påvirket av daglengden.

Fotoperiodisme ble oppdaget 1920 av amerikanerne Garner og Allard. De fant at spesielle varieteter av tobakksplanten og soyabønne blomstret bare når dagene var korte, dvs. enten sent på høsten eller i drivhus om vinteren. Om sommeren hadde disse plantene ren vegetativ vekst.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.