folkeavstemningen om Storbritannias medlemskap i EU 2016

Storbritannia stemte over sitt medlemskap i EU den 23. juni 2016. Resultatet av folkeavstemningen ble et flertall for å melde seg ut av EU, alternativet som omtales som Brexit. 51,9 prosent av britene stemte for at landet skal forlate EU mens 48,1 prosent stemte for å bli i unionen.

Statsminister David Cameron fra Det konservative partiet annonserte allerede i 2013 at han før 2017 ville holde en folkeavstemning om Storbritannias EU-tilknytning dersom de konservative vant valget i 2015. Da de gikk seirende ut av valget fremforhandlet Cameron en ny politisk avtale med EU som det britiske folket kunne stemme over.

Ved folkeavstemningen juni 2016 sto valget mellom å forlate EU eller å forbli i unionen på de nye betingelsene. Kampanjen som ville forlate EU gikk under navnet Leave eller Brexit, og ble frontet av Londons tidligere borgermester Boris Johnson. Kampanjen som ville forbli i EU gikk under navnet Remain eller Bremain, og ble frontet av statsminister Cameron.

I prinsippet var avstemningen rådgivende, men Cameron og hans «forbli»-kampanje hadde erklært avstemningen som politisk bindende slik at folkets dom over EU ville bli stående. På grunn av resultatet varslet Cameron samme dag at han vil trekke seg som partileder for det konservative partiet, og dermed som statsminister under partiets landsmøte i oktober 2016.   

Avstemningen juni 2016 var den andre i rekken siden britene gikk inn i det som da het EF i 1973. I en folkeavstemning i 1975 stemte 67 prosent for å bli værende i EF.

De eneste som tidligere har forlatt EF/EU er Grønland. De meldte seg ut i 1986 etter å ha avholdt en folkeavstemning om spørsmålet i 1982. Fordi Grønland er en del av det danske riket, opprettholdt de delvis adgang til det indre markedet, og har dermed fortsatt en viss tilknytning til EU.

EF/EU-spørsmålet har dominert og polarisert britisk politikk siden 1960-tallet, altså omtrent ti år før landet ble fullverdig medlem i 1973. Saken har preget regjeringstiden for flere statsministere: Harold Wilson, James Callaghan, Margaret Thatcher og John Major erfarte alle at spørsmålet var splittende både for deres egne partier og for det britiske folk. Folkeavstemningen i 2016 kan ses som Camerons forsøk på å hindre at EU-spørsmålet skulle dominere hans andre regjeringsperiode, slik det hadde gjort for flere av hans forgjengere, og han passet på å legge avstemningen tidlig i denne regjeringsperioden.

I Storbritannia er EU like mye et innenriksspørsmål som det er en utenrikssak. For Cameron var avstemningen i 2016 like mye motivert av forholdene i hans eget parti som av landets politiske forhold til EU. Storbritannia har opplevd en voksende EU-skepsis, og Cameron har sett et betydelig antall velgere flykte fra hans eget parti til det EU-skeptiske partiet UKIP.

Etter hvert som valgkampen skred fram våren 2016, ble tonen mellom de to kampanjene – Leave (forlate) og Remain (forbli) – til tider skarp og fiendtlig. Spørsmålene i den opphissede debatten dreide seg om immigrasjon, økonomi og suverenitet.

Remain-kampanjen argumenterte med at en utmeldelse av EU ville få store økonomiske konsekvenser for landet og også for folk flest. Leave-kampanjen hevdet at EU-medlemskap førte til at immigranter strømmet inn over britiske grenser uten at britene selv kunne kontrollere antallet.

Boris Johnson, som frontet Leave-kampanjen, hevdet det var på tide å ta tilbake kontroll over egne grenser, eget land og egen lovgivning. Ifølge Johnson var det å forlate EU den eneste måten å ta tilbake denne kontrollen på. Leave-kampanjen hevdet videre at britene har en lang historie som viser at de på alle måter er rustet til å stå utenfor EU. 

David Cameron, som på sin side frontet Remain-kampanjen, hevdet at britiske interesser var bedre ivaretatt som fullverdig EU-medlem. Remain-kampanjen argumenterte videre med at utmeldelse kunne føre til økonomisk usikkerhet og ville være sikkerhetspolitisk destabiliserende. Kampanjen innrømmet at immigrasjon var en utfordring, men at en utmeldelse ikke nødvendigvis ville begrense antallet. Remain mente at landet i usikre tider på alle måter var bedre tjent med å forbli medlem framfor å risikere en usikker framtid utenfor. 

Den til tider opphetede debatten og hatske stemningen i valgkampen fikk et tragisk utfall da Labours parlamentsmedlem Jo Cox i Birstall, Yorkshire ble drept en uke før selve avstemningen. Cox var en sterk tilhenger av fortsatt EU-medlemskap for Storbritannia og drapsmannen ga i sitt første rettsmøte tydelig uttrykk for at gjerningen var politisk motivert. Etter drapet ble retorikken i debatten dempet, og både folket og politikere var sterkt preget av den tragiske hendelsen.

På selve valgdagen ble britene bedt om å ta stilling til spørsmålet Should The United Kingdom remain a member of the European Union or leave the European Union – og krysse av i enten Leave- eller Remain-boksen.

Valgdeltakelse var et viktig tema i valgkampen og begge kampanjene prøvde å mobilisere velgere til å stemme. Det ble spesielt jobbet med å få den unge generasjonen til stemmeurnene. Velgernes alder ble antatt å kunne ha betydning for utfallet, ettersom de yngre er regnet for å være mer positive til EU. Det finnes ingen offisiell statistikk over hva ulike grupper stemte i folkeavstemningen, men målinger foretatt på valgdagen tydet på at Storbritannias eldste innbyggere var for en britisk EU-exit, mens yngre velgere mellom 18 og 24 år var for å bli gjenværende i unionen. 

Da opptellingen var klar viste resultatet at det var flertall for å forlate EU. 51,9 prosent stemte for utmeldelse mens 48,1 prosent stemte for å forbli. Resultatet var overraskende, blant annet fordi det avvek fra målingene som hadde kommet dagen før, og målingen på selve valgdagen hvor tendensen viste et lite flertall for å forbli i EU.

Utmeldingstrangen var størst i England og i Wales, mens både Nord-Irland og særlig Skottland stemte for fortsatt medlemskap. Fremmøte var på 72,2 prosent, noe som er omtrent ti prosent høyere enn ved parlamentsvalg.

David Cameron, som kjempet for at Storbritannia skulle bli i EU, varslet sin avgang som statsminister dagen etter.

Utmeldelsen av EU skjer ved at den britiske regjeringen aktiverer artikkel 50 i EUs Lisboatraktat, noe som fører til en gradvis utmeldelse over to år. I løpet av denne perioden vil britene og EU samtidig forhandle om hva slags tilknytningsavtale det skal være med et Storbritannia utenfor EU. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.