Elektrisk installasjon, distribusjonssystem for elektrisk strøm i bygninger med høyeste spenning på 400 V. For høyere spenninger bruker man begrepet elektrisk anlegg. Distribusjonssystemet består av et system for inntak fra luft- eller jordkabel, samt et internt distribusjonsnett der sikringsskapet er sentralen. For å ivareta sikkerheten er elektriske installasjoner regulert med ulike forskrifter.

Hvordan inntaket skal utføres vil i noen grad avhenge av hvilket nettsystem energiverket har, og om det er luft- eller jordkabel frem til boligen. Forskriftene sier at inntaket skal dimensjoneres ut fra abonnentens effektbehov med et rimelig tillegg for utvidelse. Dette vil i alminnelighet tilsi et trefaset inntak.

Inntak fra luftlinje skjer normalt ved en trefaset isolert kabel fra stolpen til husveggen i minst 4 m høyde over bakken. Unntaksvis, der det ikke forekommer kjøring, kan høyden reduseres til 2,5 m. Gjennomføringen i veggen (inntakstrakten) skal munne ut i inntaksboksen, der kortslutningsvernet er plassert. Vernet kan være en flerpolet automatsikring. Patronsikringer (smeltesikringer), som ble mye brukt tidligere, er ikke å anbefale da de kan medføre brannfare. Fra inntaksboksen blir det lagt uskjermet eller skjermet kabel - eventuelt PN-ledninger i rør - frem til sikringsskapet, der overbelastningsvernet (også kalt hovedsikringen) er plassert. Overspenningsvern er et forskriftskrav på alle nye anlegg etter 2010 uansett type inntak og nettsystem.

Inntak fra kabelnett skjer normalt ved en trefaset uskjermet kabel (4-leder dersom tilførselen er TN-system) fra energiverkets kabelskap til inntaksboks utenfor eller inne i kjeller, evt. helt frem til sikringsskap. Gjelder det forsyning fra TN-system skal kabelens PEN- eller PE-leder (jordleder) alltid koples til installasjonenes jordingssystem så nær jordelektroden som mulig. Kabler i jorden skal normalt ligge i en dybde av minst 0,5 m i trafikkerte områder. Sikringene i energiverkets skap fungerer vanligvis som kortslutningsvern, slik at overbelastningsvernet plasseres i inntaksboksen, eller i sikringsskapet dersom kabelen går direkte dit. Overbelastningsvernet kan være en flerpolet automatsikring. Den må dimensjoneres etter forskriftenes bestemmelser om bl.a. selektivitet og ut fra abonnentens effektbehov.

Systemet skal sikre behovene for elektrisk oppvarming, belysning, husholdningsapparater og alle svakstrømsinstallasjonene et moderne hjem krever.

Sikringsskapet vil normalt inneholde overbelastningsvern, overspenningsvern og jordfeilbryter som sikrer utkopling ved første jordfeil (gjelder også for nye IT-anlegg). Energimåler og kurssikringer; fortrinnsvis automatsikringer med topolet bryting. Eventuell ringetransformator bør plasseres utenfor sikringsskapet for ikke å blande sterkstrøms- og svakstrømsledninger. Sikringsskapet bør være stort nok for eventuelle fremtidige utvidelser.

For å oppnå en akseptabel standard bør de ulike tekniske hjelpemidlene som komfyr, vaskemaskin, tørketrommel, oppvaskmaskin, varmtvannstank o.l., ha egne kurser. Resten av anlegget fordeles på et tilstrekkelig antall kurser, hver med noe reservekapasitet. Det bør også legges opp til noen reservekurser. Vanligvis brukes kvikke sikringer (L-karakteristikk), men trege sikringer (G-karakteristikk) bør vurderes på kurser som forsyner apparater med motordrift; kompressorer, sveiseapparater o.l.

Installasjonen i en bolig skal dekke de ulike behovene som oppstår gjennom et livsløp, dvs. at de ulike rom må ha en installasjon for flerbruksbehov. Dette vil spesielt gjelde antall og plassering av brytere, vendere, stikkontakter m.m., samt tilstrekkelig utbygde svakstrømsinstallasjoner. Ved alle antenneuttak bør det minst monteres 2 doble stikkontakter for el. Ved alle nyanlegg skal bolignormen (NEK400-8-823) følges. I nye boliger, og i forbindelse med rehabilitering av kjøkken, er det et krav at det monteres komfyrvakt. Denne overvåker komfyrtoppen (platene) og kopler ut dersom det er fare for brann, f.eks. ved tørrkoking.

Norsk standard foreskriver at brytere og uttak plasseres 1 m over gulv slik at de enkelt kan betjenes også av bevegelseshemmede. Normalt velges skjult installasjon i alle rom såfremt det er mulig.

Jordingen må være utført som foreskrevet for det aktuelle nettsystem for at sikkerheten som forskriften forutsetter skal gjelde. Alle utsatte deler av apparater og utstyr som kan berøres skal være jordet. Dette gjelder imidlertid ikke utstyr som er dobbeltisolert. Begrunnelsen for at stikkontakter skal ha jord er bl.a. at isolasjonsfeil i ujordede apparater vil kunne gi livsfarlige berøringsspenninger mellom utsatte deler og andre deler som har forbindelse til jord. Vurder også behovet for utjevningsforbindelser.

Hvor godt jordingen og overspenningsvernet vil virke, avhenger av hvor god jordelektroden er. En god jordelektrode kan være en 25 mm² kopperwire lagt i bunnen av dreneringsgrøften rundt huset, eventuelt jordspyd dersom det er ført ned i godt ledende jordsmonn.

Svakstrømsinstallasjoner omfatter normalt ringeanlegg, telefon-, alarm- og antenneanlegg, men kan også omfatte data (IT). Med alarmanlegg menes både brann-, vann- og innbruddsalarm. Alarmer som er nettdrevne, er mer driftssikre enn batteridrevne. Antenneanlegg omfatter antenneuttak for TV og radio, rør for inntak av kabel-TV og rør til å trekke data- og høyttalerledninger i.

Boliginstallasjon må utføres forskriftsmessig og med godkjent utstyr. Tidligere hadde vi stort sett særnorske regelstyrte forskrifter. I dag er Norge tilknyttet CENELECs normkomité, og CENELEC-normer er gjeldende. Ofte gjelder IECs normer som grunnlag for CENELEC-normene.

Forskrift om elektriske lavspenningsanlegg, (forkortet FEL), er basert på IEC-normer som også gjelder i Norge (NEK 400). Forskriftene stiller krav til beskyttelse ved normal og fornuftig drift og bruk. De gir ofte valget mellom ulike beskyttelsesmetoder og det er opp til utførende fagperson å velge fremgangsmåte.

Forskriftene har et høyt teknisk nivå, og det er et komplisert arbeid å velge egnet installasjonsmetode, riktig utstyr og riktig beskyttelsesmetode. Sikkerheten er også avhengig av at installasjonen er fagmessig og riktig utført. Dette er årsaken til at det stilles strenge krav til de som skal planlegge og installere det elektriske anlegget i en bolig.

Den som skal være ansvarlig for installasjonen må være autorisert elektroinstallatør. Den som skal installere må være fagutdannet elektriker eller inneha dokumentasjon på at han/hun har anledning til å installere i egen bolig eller hytte. Den som forestår arbeidet har i alle tilfeller krav på seg til å dokumentere gjennomføringen og den ferdige installasjonen. Skjemaer som behøves for dokumentasjon, de såkalte 5 sikre, kan lastes ned fra nettsidene til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) her. Med de 5 sikre menes:

  • Kursfortegnelse
  • Risikovurdering
  • Samsvarserklæring
  • Sluttkontroll
  • Utstyrsdokumentasjon

Installasjonene er underlagt offentlig kontroll av Det lokale eltilsyn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.