Volt, symbol V, avledet SI-enhet for elektrisk potensial (elektrisk spenning, elektromotorisk spenning). En volt er lik spenningen mellom to punkter på en leder hvor det, når det går en konstant strøm på en ampere (A), utvikles en effekt på en watt (W) mellom punktene. Dette tilsvarer at resistansen mellom punktene er en ohm (Ω).

            1 V = 1 W/A = Ω · A

Volt ble i 1880-årene godkjent som praktisk enhet for spenning, lik 108 elektromagnetiske CGS-enheter (absolutt volt), se elektrisitet (måleenheter). Måleteknisk var denne størrelsen vanskelig å bestemme. Den 4. internasjonale elektriske kongress definerte derfor i 1893 internasjonal volt ved å fastlegge spenningen til Clarks element til 1,434 V. I 1911 ble Clarks element erstattet med westonelementet med spenning 1,0183 V ved 20 °C som normal. På grunn av forbedret måleteknikk vedtok CGPM i 1948 den definisjonen som nå brukes, og som er identisk med den opprinnelige definisjonen av absolutt volt. Westonelementets spenning var da bestemt til 1,018 64 V slik at en internasjonal volt ble lik 1,000 33 V. Westonelementet ble fortsatt brukt som normal ved instrumentjustering. I 1988 godkjente CIPM ( se Generalkonferansen for mål og vekt) at volt fra 1990 måleteknisk skal være definert ved at den såkalte Josephson-konstanten KJ = 2e/h er satt lik 4,835 979 · 1014 Hz/V. Samtidig ble det vedtatt å fastlegge enheten for resistans ved hjelp av von Klitzing-konstanten, se ohm. Bestemmelsene forandrer ikke definisjonen av enhetene, men gir nøyaktigere verdier enn dem som kan fastlegges direkte fra definisjonene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.