elektrisk oppvarming

Elektrisk oppvarming, elektrisk oppvarming, omforming av elektrisk energi til varme. Dette kan skje ved hjelp av ulike prinsipper: motstandsoppvarming, lysbueoppvarming, dielektrisk oppvarming (mikrobølge), induksjonsoppvarming og plasma, dvs. strømgjennomgang i varme gasser.

Nye boliger, spesielt småhus, har ofte vært basert på ren elektrisk oppvarming,. Nå er kombinerte varmesystemer mer vanlig, for eksempel med elektrisk grunnlast der tilleggsfyring (olje/parafin/ved) sørger for topplast og nødvendig reservekapasitet og fleksibilitet. Varmepumpe som grunnlast med elektrisk oppvarming som tilleggsfyring er også blitt en vanlig kombinasjon.

I en tid med mer og mer energibevissthet, har energibruk i bygninger også blitt en politisk sak. I plan- og bygningsloven, med forskrifter, som gjelder fra 1. juli 2010 er det et krav at minimum 60 % av oppvarmingsbehovet i nye bygg som er større enn 500 m² skal dekkes med annen energiforsyning enn direktevirkende elektrisitet. For bygninger under 500 m² er kravet at 40 % av varmebehovet dekkes av alternativ energiforsyning. Dette kan kanskje synes som et paradoks i og med at direkte elektrisk oppvarming har en energieffektivitet på nær 100 % og at Norge har en dekningsgrad på 100 % "grønn" energi - vann og vind. Se også elektrisk oppvarming i bolig.

I industrielle prosesser har elektrisk oppvarming stor utbredelse, og det benyttes ofte meget store energimengder; det finnes ovner for opptil 40 000-60 000 kW ytelse. Se også elektrisk industriovn og elektrodampkjel.

omfatter bl.a. all boligoppvarming, varmeelementer i husholdningsapparater, samt mange industrielle prosesser. Motstanden kan være fast eller flytende, og oppvarmingen kan skje direkte eller indirekte. I boligoppvarming, husholdningsapparater m.m. skjer oppvarmingen normalt indirekte og motstandene er faste. I elektrokjeler og smelteovner for fremstilling av aluminium o.a., skjer oppvarmingen direkte og motstanden er flytende. Punktsveising er også en form for direkte oppvarming. Regulering av den avgitte varmen kan skje ved å endre resistansen (motstanden) i varmeelementene, endre spenningen, eller ved periodisk utkopling (termostat el.l.).

kan også skje direkte eller indirekte og omfatter bl.a. ulike typer industriovner, lysbuesveising m.m. Se elektrisk lysbue.

utnytter de såkalte dielektriske tap som oppstår i materialer som ikke leder elektrisk strøm, såkalte isolatorer eller dielektrisk materiale. Oppvarmingen skjer når slike materialer blir utsatt for et høyfrekvent elektrisk felt med stor feltstyrke. Molekyler og atomer blir polarisert, og disse dipolene vil svinge i takt med frekvensen og forårsake oppvarming. Aktuelle bruksområder er formpressing av plast og bakelitt, sveising av plast, tørking og liming av trematerialer, f.eks. laminerte trekonstruksjoner, tining av frossen fisk m.m. Mikrobølgeoppvarming er også en form for dielektrisk oppvarming. Se høyfrekvensoppvarming og mikrobølgeovn.

• Induksjonsoppvarming
• Elektrisk oppvarming i bolig