Elektrisk oppvarming er omforming av elektrisk energi til varme. Dette kan skje ved hjelp av ulike prinsipper: motstandsoppvarming, lysbueoppvarming, dielektrisk oppvarming (mikrobølge), induksjonsoppvarming og plasma, det vil si strømgjennomgang i varme gasser.
Nye boliger, spesielt småhus, har ofte vært basert på ren elektrisk oppvarming. Nå er kombinerte varmesystemer mer vanlig, for eksempel med elektrisk grunnlast der tilleggsfyring (olje/parafin/ved) sørger for topplast og nødvendig reservekapasitet og fleksibilitet. Varmepumpe som grunnlast med elektrisk oppvarming som tilleggsfyring er også blitt en vanlig kombinasjon.
I en tid med mer og mer energibevissthet, har energibruk i bygninger også blitt en politisk sak. Plan- og bygningsloven, med forskrifter (sist endret i 2018) er det et krav at minimum 60 prosent av oppvarmingsbehovet i større nye bygg skal dekkes med annen energiforsyning enn direktevirkende elektrisitet. Det er også et krav om at det skal være tilrettelagt for forsyning av vannbåren varme (for eksempel fjernvarme) til ny bebyggelse, og med tilknytningsplikt. Alternativt kan nye bygg tilfredsstille kravene til passivhus.
De strenge kravene kan kanskje synes som et paradoks i og med at direkte elektrisk oppvarming har en energieffektivitet på nær 100 prosent og at Norge har en dekningsgrad på 100 prosent «grønn» energi: vannkraft og vindkraft.
I industrielle prosesser har elektrisk oppvarming stor utbredelse, og det benyttes ofte meget store energimengder; det finnes ovner for opptil 40 000-60 000 kilowatt ytelse.
Motstandsoppvarming omfatter blant annet all boligoppvarming, varmeelementer i husholdningsapparater, samt mange industrielle prosesser. Motstanden kan være fast eller flytende, og oppvarmingen kan skje direkte eller indirekte. I boligoppvarming, husholdningsapparater med mer skjer oppvarmingen normalt indirekte og motstandene er faste.
I elektrokjeler og smelteovner for fremstilling av aluminium og annet, skjer oppvarmingen direkte og motstanden er flytende.
Punktsveising er også en form for direkte oppvarming. Regulering av den avgitte varmen kan skje ved å endre resistansen (motstanden) i varmeelementene, endre spenningen, eller ved periodisk utkopling (termostat eller lignende).
Lysbueoppvarming kan skje direkte eller indirekte og omfatter blant annet ulike typer industriovner, lysbuesveising, med mer.
Dielektrisk oppvarming utnytter de såkalte dielektriske tap som oppstår i materialer som ikke leder elektrisk strøm, såkalte isolatorer eller dielektrisk materiale. Oppvarmingen skjer når slike materialer blir utsatt for et høyfrekvent elektrisk felt med stor feltstyrke. Molekyler og atomer blir polarisert, og disse dipolene vil svinge i takt med frekvensen og forårsake oppvarming.
Aktuelle bruksområder er formpressing av plast og bakelitt, sveising av plast, tørking og liming av trematerialer, for eksempel laminerte trekonstruksjoner, tining av frossen fisk, med mer.
Mikrobølgeoppvarming er en form for dielektrisk oppvarming.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.