djevel – i europeisk kunsttradisjon

I billedkunst er djevelen en av flere personifiserte fremstillinger som symboliserer det onde. Han kan gjenkjennes på skikkelsens utseende og/eller attributter, sammenhengen skikkelsen står i, eller i tittelen på kunstverket.

De eldste eksempler vi kjenner, finnes på miniatyrer og mosaikker fra 500-tallet. I et ortodokst ikon (Sinai, 1000–1100-tallet) ser vi små, svarte djevler med vinger og hale. Ved hjelp av renneløkker trekker de menn ned fra en stige som går til himmelen.

I bysantinsk tradisjon i Italia (Torcello, 1100-tallet) blir djevelen i et dommedagsbilde fremstilt som en blå mann med hvitt hår og skjegg; sittende på en draketrone blir han hjulpet av mange smådjevler med vinger.

Det er vanskeligere å gjenkjenne djevelen på et Maria-antemensale fra Dale kirke i Sogn (1300–50). I et av de fire mindre billedfelt til venstre sees to menn, den ene til hest. Rytteren ser riktignok usympatisk ut, men det er sammenhengen med de andre bildene (som til sammen illustrerer en Maria-legende) som avslører hvem vi har for oss.

I middelaldersk skulptur kjennes djevelen lett blant annet i fremstillingen av dommedag tympanonfeltet i franske katedraler. Mens den seirende Kristus er hovedperson, gjør djevelen sin høst av fordømte sjeler i underverdenen.

I renessansen var interessen for mennesket fremtredende, og i en rekke av de største kunstnernes verk, for eksempel hos Botticelli, Rafael og Leonardo da Vinci, finnes knapt noen fremstillinger av djevelen overhodet. Michelangelo derimot, har atskillige heslig utseende djevler i dommedagsfremstillingen i Det sixtinske kapell (1536–41), og han fremstilte blant annet Minos-prinsen i helvete, et portrett av den daværende pavelige seremonimester Biagio de Cesena, utstyrt med eselører og et kynisk ansiktsuttrykk.

Hos Dürer er det vanskelig å skjelne personifiseringen av døden fra djevelen. Hieronymus Bosch og Pieter Brueghel d.e. fremstiller utallige djevler i sine visjonære fantasier. Boschs djevler kan avsløres av sine handlinger, Brueghels ofte av sammenhengen. Hvis vi for eksempel på et bilde av Brueghel ser en kvinne binde en fuglelignende skikkelse til en pute, må vi kjenne nederlandske forestillinger om Dulle Griet (gale Grete) for å gjenkjenne djevelen i fugleskikkelsen.

Her fortsetter konvensjonelle djevlefremstillinger blant annet i populære tresnitt og kobberstikk. På korveggen i Sauherad kirke er en gåtefull fremstilling av til sammen bortimot 2500 djevler som Harry Fett karakteriserer som kirkelig folkekunst: «– et helt samfund av demoner».

I billedkunsten skiller djevelen seg i sin heslighet fra Satans mer sofistikerte vesen. William Blake har både i ord og bilder behandlet Satan. Djevelen med horn og bukkefot (som representant for sanseligheten) har ytre trekk felles med fauner. Likevel er forskjellen den at faunene er fremstilt med en sanselighet som ikke gjør menneskene ulykkelige, men barnslig, uskyldig glade. «La joie de vivre» har Picasso betegnende nok kalt et slikt bilde. I den sammenheng kan vi huske at Satan på sin side overhodet ikke virker sanselig hos Blake.

Djevlefremstillinger er ikke vanlige i moderne kirkeutsmykning, men moderne verdslig kunst er stadig opptatt av å utforske det ondes vesen med symbolske, personlige fremstillinger. I M. C. Eschers (1898–1972) puslespill-lignende studier i polarisering godt–ondt stilles hvite engler mot svarte djevler. Emil Nolde fremstiller for eksempel i bildet Teufel und Gelehrter (1919) en frodig triumferende ildrød, hjerneløs djevel i kontrast til en anemisk lesende person i bakgrunnen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.