Billedstrid og billedforbud er velkjent i religioner med opphav i Midtøsten. Kristne kirkesamfunn har vært igjennom flere kritiske perioder hvor all religiøs kunst ble brent eller ødelagt (se ikonoklasme). Det er likevel islam og jødedom som mest konsekvent har avvist bilder. Ikke bare ut fra tanken om en forbindelse mellom bilde og avgudskult, men også fordi kunstneren blir sett som Guds rival. Det er Guds privilegium å skape synlige former: ”Han er Gud, Skaperen, Fornyeren, Formeren!”, heter det i sure 59, 24, og dette er noe av det islamske skriftgrunnlaget for forbudet mot å avbilde mennesker og dyr. Koranen gir likevel ikke et uttrykkelig billedforbud (som i jødedommen, se 2. Mosebok 20, 4), men forbudet er eksplisitt i hadith-litteraturen, som i denne berømte teksten: ”Englene trer ikke inn i en bolig hvor det er bilder, hunder eller hvor noen er urene”.

Islams billedforbud er blitt tolket ulikt gjennom historien. Fra 1300-tallet laget muslimske kunstnere utsøkte bokillustrasjoner hvor profeter og engler ble avbildet. Profetene fikk som regel et slør for ansiktet, men heller ikke dette ble konsekvent gjennomført. Det finnes illustrerte bokverk, også med religiøse motiver, men likevel aldri en illustrert Koran.

Bildende kunst har tidvis hatt gode kår i områder der Islam har dominert som trosretning: Både indiske og tyrkisk-osmanske sunni-muslimske herskere var kunstelskere, det samme gjaldt sjia-muslimske persere. Sjia-islam har i mange tilfeller vært ganske fleksibel når det gjaldt bilder. På persisk grunn ble det utviklet en rik religiøs folkekunst, og bilder blir den dag i dag brukt i forkynnelse og religiøs opplæring.

Forbudet mot skulpturer har vært gjennomført med større konsekvens, men også her finnes unntak. Angrep på andre religioners bilder har vært uvanlig, og da Taliban ødela buddhastatuene i Bamiyan (Afghanistan) i 2001, ble ugjerningen fordømt av en rekke religiøse autoriteter i den muslimske verden.

Bilder av profeten, av medlemmer av hans familie eller av andre hellige personer forekommer altså. Å spre karikaturer, satiriske bilder eller tekster blir imidlertid sett som helligbrøde. ”Karikaturstriden” i 2005-06 er et eksempel på en dyptgripende kultur- og verdikollisjon. Da den danske avisen Jyllands-posten i oktober 2005 publiserte tolv satiriske tegninger av profeten Muhammad, ble dette innledningen til et voldsomt og til dels voldelig hendelsesforløp.

Konflikten forplantet seg til Norge etter at Magazinet trykket Jyllands-postens karikaturer. Da Dagbladet i februar 2010 publiserte et bilde av en pc-skjerm med en tegning av Muhammed som gris, ble det også store debatter i Norge. Det ble arrangert større demonstrasjoner og markeringer i protest mot Dagbladets praksis. I motsetning til Danmark har det i Norge ikke vært tilløp til vold på grunnlag av slike karikaturer.

Menneskerettslige problemstillinger i tilknytning til karikaturstriden oppsummeres i Årbok om menneskerettigheter i Norge 2006 (2007), Norsk senter for menneskerettigheter: Universitetet i Oslo. Last ned årboken

R. Kunelius, E. Eide, R. Schroder (eds.) (2007); Reading the Mohammed Cartoons Controversy. An International Analysis of Press Discourse on Free Speech and Political Spin, Arbeitshefte Internationaler Journalistik, Projekt Verlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.