Tiberius Sempronius Gracchus var en romersk aristokrat og popular, som ønsket jordreformer for å bedre kårene for plebeiere. Sammen med broren Gaius regnes han som å ha innledet perioden med populares-politikk og strid i den romerske seinrepublikken.

Tiberius var den eldste sønnen av faren med samme navn og moren Cornelia (datter av Scipio Africanus), og tilhørte med det en av Romas virkelig fremste familier, gens Sempronia. Tiberius ble tidlig introdusert for ledende greske intellektuelle og familiens hjem var ofte åsted for sammenkomster av litterater og innflytelsesrike personer fra hele riket.

I årene 147-146 tjente han i Afrika under sin svoger Scipio Aamilianus, men han gjorde seg først bemerket under konsulen Mancinus i krigen mot Numantia i Spania i 137. Den romerske hæren hadde lidd et stort nederlag, ble omringet, og forhandlinger var eneste løsning. Numantinerne forlangte at Tiberius representere romerne, da faren hadde vært romersk embetsmann i området og hadde venner og et godt rykte der. Tiberius lyktes med å forhandle fram en fredsavtale og hæren fikk fritt leide hjem. Dette ble imidlertid oppfattet som en skamplett for Roma, og senatet besluttet ikke å ratifisere avtalen. Isteden utleverte de Mancinus til fienden. Dette satte Tiberius i et dårlig lys. Kildene antyder at Scipio Aemilianus sto bak og at Tiberius’ forhold til den mektige svogeren kjølnet betydelig på grunn av dette.

Da Aemilianus tok kommandoen for å gjenoppta krigen mot Numantia og forsvant fra Roma, innledet Tiberius et samarbeid med hans politiske motstandere, Licinius Crassus Dives Mucianus, Mucius Scaevola og svigerfaren Appius Claudius.

Tiberius lot seg velge til folketribun i 133. Han ivret for en refordeling av den romerske statsjorda (ager publicus), da han mente den romerske bondestanden var blitt fortrengt fra jorda av rike godseiere. Det førte til proletarisering og sosiale problemer i Roma, men rekrutteringsgrunnlaget for hæren (som baserte seg på jordeiere) ble samtidig mindre. Etter sigende ble Tiberius inspirert til sin reformpolitikk av reisen på vei til den numantiske krigen gjennom et «folketomt» Etruria.  

Virkemiddelet var en jordlov som sa at ingen borger måtte disponere mer av ager publicus enn 500 iugera plogland (dvs. 1250 mål eller 125 hektar), med et mulig tillegg på 250 per barn, begrenset oppad til totalt 1000 iugera per familie. Det som ved denne beskjæringen gikk tilbake til staten, skulle fordeles blant de fattige. Forslaget fikk bred støtte i folket og Tiberius Gracchus, som med sine tiltak rimeligvis også tok sikte på å sikre sin egen politiske posisjon ved å vinne klienter, la fram lovforslaget direkte i folkeforsamlingen uten å rådspørre senatetOptimatene i senatet var i harnisk og motsatte seg reformen, og fikk tribunkollegaen Octavius til å nedlegge veto mot lovforslaget i flere omganger. Tiberius gikk da til det revolusjonære skritt å la folket avsette Octavius. Begge deler – både det å nedlegge veto i det uendelige og det å avsette en kollega – var i strid med sedvanen. Loven gikk igjennom, og Tiberius, broren Gaius og svigerfaren Appius Claudius påtok seg å gjennomføre reformen. Også det at en forslagsstiller selv satt i en utøvende rolle i organiseringen av en reform var mot etablert politisk praksis og førte til ytterligere motstand. Senatet, som kontrollerte finansene, svarte med å bevilge svært lite penger til kommisjonen og reformarbeidet. På samme tid testamenterte kong Attalos av Pergamon sitt kongerike og sin formue til romerne. Tiberius gikk rett til folkeforsamlingen og fikk den til å bruke disse pengene på reformen, til stor irritasjon for senatsopposisjonen.

Tiberius ønsket å følge opp reformarbeidet med å søke gjenvalg som folketribuntribunatet. Dette var også helt mot etablerte ordninger, hvor gjenvalg var utelukket. Motstanderne presenterte Tiberius som en som siktet mot revolusjon og enemakt, og under selve valget kom det til oppløp der hæren ble satt inn. Det resulterte med at Tiberius Gracchus og 300 tilhengere ble myrdet.

Senere romere mente at motsetningen mellom rike og fattige for første gang var blitt en politisk faktor under Tiberius Gracchus; fra hans tid ble forfatningsstridige tiltak og voldsbruk stadig mer vanlig i romersk politikk. Tiberius er både blitt sett som en revolusjonær folkehelt og en kynisk maktpolitiker av ulike historikere.

Kildene til Tiberius' liv og gjerning er i første rekke Plutarks biografi, men også den greske historikeren Appian dekker sider av hans virke.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.