Ager publicus var romernes betegnelse på den jorda som tilhørte staten, som statsallmenning eller jordbruksland som kunne forpaktes. Uttrykket oppsto i forbindelse med de romerske erobringene i Italia. Etter en militær seier sikret i regelen romerne seg en andel land fra de beseirede. Hvor mye, var avhengig av de beseiredes oppførsel og den avtalen de da fikk med Roma. Denne statsjorda ble stort sett forpaktet bort eller gitt til romerske kolonister.
Etter Hannibalskrigen (218–202 fvt.) ble mye jord, spesielt i Sør-Italia, tilført romerstaten som ager publicus. Mye av denne statsjorda havnet på enkelte rikmenns hender, ettersom de lover som regulerte hvor mye en enkeltperson kunne forpakte av den, ikke ble etterlevd. Fordelingen og anvendelsen av ager publicus var et stridstema i store deler av senrepublikken (cirka 130–30 fvt.). Tiberius Sempronius Gracchus forsøkte gjennom sine reformer å innskjerpe jordlovene (leges agrariae) og refordele statsjorda slik at flere eiendomsløse romere skulle få tilgang til jordbruksland. Han nedsatte en egen kommisjon for disse jordreformene, et arbeid som ble videreført, blant annet av hans bror Gaius, i årene som fulgte.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.