Gaius Gracchus var en romersk aristokrat og politiker i republikken. Han var en glimrende taler, organisator og folkefører og innledet sammen med sin bror Tiberius Gracchus d.y. en periode med politiske reformer og strid i Roma, idet de framstår som de første populares.

Gaius tjente i 133 fvt. under svogeren Scipio i Spania, var i 126 kvestor på Sardinia før han ble valgt som folketribun i 123, og mot sedvanen gjenvalgt i 122. Han fortsatte sin brors verk innenfor rammen av et omfattende reformprogram: Han sørget for billig korn til Romas fattige borgere, lot grunnlegge jordbrukskolonier også utenfor Italia (Nord-Afrika, bl.a. i Karthago), ga ridderstanden økt politisk innflytelse ved å la ridderne overta den domstolen som skulle undersøke klager over senatorenes provinsforvaltning, og søkte å gi romersk og latinsk borgerrett til nye grupper i Italia. Reformene var kostbare og midlene måtte hentes på måter som gikk ut over eliten. De skaffet imidlertid Gracchus klienter og støttespillere og hans popularitet i brede lag var enorm, noe som skapte misnøye og frykt i senatet. Optimatene i senatet iverksatte en kompromissløse overbudspolitikk gjennom en egen folketribun, Marcus Livius Drusus. Det førte til økende vanskeligheter for Gaius.

Gaius Gracchus ble ikke gjenvalgt som tribun da han nok en gang ønsket gjenvalg for 121. Dette førte til stor uro, ettersom tilhengerne mente det hadde forekommet valgfusk og fryktet at reformarbeidet skulle stanses. Konsulen Lucius Opimius fikk drevet igjennom et senatsvedtak om unntakstilstand (senatus consultum ultimum) og slo ned oppstanden. Gaius Gracchus og flere tusen tilhengere mistet livet. Kornforsyningsprogrammet og domstolreformen ble stående ved lag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.