Thorkell Sigurbjörnsson.

av Iceland Music Information Centre. Gjengitt med tillatelse

Thorkell Sigurbjörnsson var en islandsk komponist, og en av de viktigste skikkelsene i islandsk musikkliv etter 2. verdenskrig. Som komponist er han kjent for sin pragmatiske og lite dogmatiske forståelse av komponistrollen. Han sier selv at han, som komponist i et lite miljø som Island, var nødt til å skrive den musikken som til enhver tid trengtes, som musikere ville spille og publikum ville høre. Dette har resultert i flere hundre verk, skrevet til forskjellige anledninger innenfor et særdeles bredt spekter av kompositoriske teknikker, stiler og sjangre.

Et typisk eksempel på denne bruksmusikalske holdningen er Gleðimúsík (1971) for messingensemble. Det ble skrevet til den gang da noen gamle islandske manuskripter ble returnert fra Danmark til Island i 1971. Sigurbjörnsson har i etterkant sagt at begivenheten er glemt for lenge siden, og at ingen trenger å høre stykket igjen, for det har ikke lenger noen mening.

Sigurbjörnsson komponerte mye musikk for barn. I barneoperaene Apaspil (1966) og Rabbi (1969) deltar barnekor, og i barneoratoriet Síðasta blómið (1983) deltar både et barnekor og et barneorkester. Han komponerte også klarinettrioen Kisum (1970) for Rikskonsertene i Sverige.

Sigurbjörnssons mest kjente musikk er nok likevel verkene for fløyte, for disse ble bestilt, urfremført og spilt inn av de internasjonalt anerkjente fløytistene Robert Aitken og Manuela Wiesler: Calaïs (1976) og To Manuela (1983) for solofløyte, Euridice (1979) for fløyte og orkester, Columbine (1982) for fløyte og strykere, og Liongate (1984) for fløyte, strykere og slagverk.

Kammeroperaen Gerviblómið (1964) var, hvis man ser bort fra Sigurdur Thórdarssons operette í álōgum (1942), den første islandske opera. Senere kom kammeroperaen Grettir (2003), som ble urfremført i Bayreuth i 2004. 

Viktig å nevne er også orkestermusikken med verk som Flökt (1962), Mistur (1972) og Haflög (1978),  kirkemusikken med en rekke verker for kor med tekster fra Bibelen, og ikke minst den elektroakustiske musikken, med verket La Jolla Good Friday I og II (1975-76).

Sigurbjörnsson har blitt nominert til Nordisk råds musikkpris fem ganger. I 1968 ble han nominert for Cadenza & Dance (1967) for fiolin og orkester, i 1970 for strykekvartetten Hässelbykvartett (1968), i 1972 for computerverket Fípur (1971), i 1974 for orkesterverket Læti (1971), og i 1980 for kontrabasskonserten Niður (1974).

Sigurbjörnsson studerte både piano, fiolin og orgel i Reykjavik, før han dro til USA for videre studier. Fra 1957 til 1959 studerte han komposisjon hos Russel G. Harris på Hamline University i St. Paul, Minnesota. I perioden 1959-1961 studerte han elektronisk musikk hos Kenneth Gaburo og Lejaren Hiller, og piano med Dean Saunders, på University of Illinois.  Sommeren 1962 deltok han på feriekurset i Darmstadt hvor han deltok på forelesninger med Karlheinz Stockhausen, Bruno Maderna og György Ligeti.

Han returnerte til Island i 1961, og fikk etterhvert en rekke viktige verv og posisjoner. Fra 1961 jobbet han på konservatoriet i Reykjavik som lærer i komposisjon, musikkteori og musikkhistorie. I årene 1963-67 var han leder for Musica Nova, en gruppe som arbeidet for ny musikk på Island. I 1973 var han Creative Associate ved Center for Creative and Performing Arts i Buffalo, og i 1975 var han Research Musician ved Center for Music Experiment i La Jolla, California. Sigurbjörnsson etterfulgte Atli Heimir Sveinsson som leder for Islands komponistforening i 1983, og holdt den posisjonen til 1988. Fra 1968 til 1989 ledet han Íslensk tónverkamiðstöð, det islandske musikkinformasjonssenteret, og fra 1969 til 1989 representerte han Island i NOMUS, Nordisk ministerråds komité for nordisk musikksamarbeid. Han har også jobbet i islandsk radio, hvor han lagde programmer med presentasjon av forskjellig musikk, og som musikkritiker i avisen Morgunblaðið.

I tillegg til dette virket han som pianist, både som solist og som medlem i grupper, og gjerne med nyere islandsk musikk på programmet.

I 1995 ble han medlem av Kungliga Musikaliska Akademien (Sverige), og i 1999 ble han utnevnt til æresdoktor ved Hamlin University i St. Paul, Minnesota.

  • Bergendal, Göran. (1991). New Music in Iceland. Iceland Music Information Centre.
  • Beyer, Anders. (2000). The Voice of Music: Conversations with composers of our time. Ashgate.
  • Hillenstedt, Michael. (2013). «Þorkell Sigurbjörnsson». I: Komponisten der Gegenwart, bind 7. Edition text+kritik.
  • Kristjánsson, Arni. (1980). «Thorkell Sigurbjörnsson». I: Cappelens musikkleksikon, bind 6. J.W. Cappelens forlag.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.