forening

Forening, sammenslutning av personer eller kollektive aktører som bedrifter og liknende. Andre navn på forening er lag, organisasjon, assosiasjon med mer.

Man taler også om foreninger, eller sekundærforeninger, når (primær)foreninger slutter seg sammen i en større forening. En fagforening ved en bedrift er således en primærforening, mens et fagforbund eller Landsorganisasjonen er en sekundær- eller tertiærforening.

I vår tid har det vært en tendens til at organisasjoner slutter seg sammen i slike sekundærforeninger, også kalt paraplyorganisasjoner. Eksempler på slike er LO, med sine enkeltforbund, NHO, med sine landsforeninger, Norges Idrettsforbund, med særforbund og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, med delorganisasjoner.

Utgangspunktet for dannelsen av en forening er en bestemt interesse, for eksempel

• økonomisk, som for organisasjoner i arbeids- og næringslivet,
• ideell, som for humanitære og religiøse organisasjoner,
• kunnskapsmessig, som for vitenskapelige selskaper eller
• egenaktivitetstilknyttet, som for idrettslag og hobbybaserte foreninger.

Foreningene begynte å vokse frem i Norge tidlig på 1800-tallet, men ble av større betydning først fra slutten av århundret. Det er da Norge kan sies å bli et organisasjonssamfunn. I 1850 fantes det 10 foreninger av nasjonal karakter, i 1900 145, i 1940 662, i 1960 1011, 1982 1685 og i 1992 2392.

I nyere tid har det særlig vært vekst innen helse- og sosialsektoren, på området kultur, vitenskap og internasjonal virksomhet, innen idretts-, fritids- og ungdomsaktivitet og på området teknikk og produktivitet.

De eldste organisasjoner tilhører primærnæringene, handelen og det religiøse liv. Den klart største gruppen foreninger er i dag arbeidstakerorganisasjoner, inkludert profesjonsforeninger. I 2011 var 52 prosent av de sysselsatte tilsluttet en eller annen form for fagforening.

Selv om en del av medlemskapene er kollektive, gjennom bedrifter og andre, er det i gjennomsnitt mellom tre og fire organisasjonsmedlemskap per nordmann. Blant dem som er medlemmer, er antallet høyere. Kun omtrent en fjerdedel av befolkningen er ikke medlemmer av noen organisasjon.

Organisasjonene har et økende antall ansatte og gjør i tillegg en betydelig frivillig innsats. De utgjør til sammen en betydelig maktfaktor i det norske samfunn, både gjennom sin påvirkning på forvaltning og de politiske organer og gjennom den styring de har over samfunnet direkte.

Organisasjonenes rolle varierer imidlertid betydelig. De fleste organisasjoner er små og øver bare innflytelse innen nokså avgrensede sektorer. En del organisasjoner, som de store og ressurssterke organisasjoner i arbeids- og næringslivet, øver betydelig innflytelse.

Generelt har organisasjonene lagt økende vekt på å påvirke myndighetene gjennom deltagelse i offentlige utvalg, styrer og råd, gjennom de offentlige høringsordninger og gjennom direkte kontakt, særlig med forvaltningsorganer. Det er denne virksomheten som gjør at man kan tale om at det norske politiske system har et betydelig korporativt innslag.