redningsskøyte

RS 108 Kaptein Skaugen i kuling utenfor Marstein fyr i september 1991.
RS 108 Kaptein Skaugen i kuling ved Marstein fyr

Redningsselskapet. Redningsskøyta RS1 bygd av Colin Archer i Larvik i 1893. Skøyter av denne typen hadde bare seil til fremdrift inntil hjelpemotorer ble tatt i bruk ca. 1930. Etter den annen verdenskrig er det bare blitt bygd rene motorfartøyer, først deplasementsbåter i tre, senere de hurtiggående redningskrysserne i metall eller fiberplast.

Av /KF-arkiv ※.

Redningsskøyte er navnet på fartøyene til Redningsselskapet, som brukes til å redde skibbrudne og assistere båter og folk på sjøen i Norge.

Redningsselskapets flåte består av hurtiggående fartøyer med planende skrog, enkelte med vannjet og en toppfart på opp mot 48 knop (nesten 90 km/t). De kalles likevel fremdeles «redningsskøyte» (R/S), etter selskapets første båter som var seilfartøyer.

Redningsskøytenes utvikling gjennom mer enn 125 år kan deles i tre epoker. Den første utgjøres av seilende skøyter på vel 40 fot (cirka 13 meter). RS 1, oppkalt etter konstruktøren, Colin Archer, ble satt i drift 1893, og seiler ennå som lystfartøy med base i Oslofjorden. Rundt 1930 ble skøytene utstyrt med motor i tillegg til seil.

Den andre epoken begynte etter andre verdenskrig med rene motorfartøyer av cirka 20 meters lengde. Den tredje epoken startet cirka 1974 med lettere, hurtiggående båter av aluminium eller glassfiberplast, med fart rundt 25 til 45 knop.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg