Los, en person som mot betaling veileder skip under navigering i kystfarvann. I Norge er de fleste loser statsloser (ansatt av staten) og lønnet med årslønn. Rederier har imidlertid adgang til å ansette sine egne loser; rederilos. Disse må fylle de samme krav for å oppnå sertifikat som statsloser og er undergitt samme kontroll. Havneloser sorterer under lokale havnestyrer, men havne- og farvannslov av 8. juni 1984 åpner for at havnelosingen blir overtatt av statslosene, og det er lagt til rette for at alle tidligere havnelosordninger skal overføres til statlig lostjeneste.

For å bli tatt opp som losaspirant må søkeren være under 38 år, inneha skipsførereksamen, minimum overstyrmannssertifikat og minst tre års fartstid som ansvarshavende vaktoffiser. Aldersgrensen er 65 år. Under tjeneste bærer losene reglementert uniform og skal på forlangende vise sitt legitimasjonskort. De ca. 275 statslosene i Norge utførte ved slutten av 1990–årene ca. 40 000 losoppdrag i året.

De eldste norske bestemmelser om losing finnes i Magnus Lagabøtes landslov av 1276, som også fastsatte lostakster. Den senere dansk-norske lovgivningen hadde også bestemmelser om losvesen; rett til å lose ble gitt av kongen ved losbrev. Ved en kgl. forordning 1561 ble innført plikt for skipene til å bruke los i visse farvann. Forordningen fastsatte ikke tilsvarende takster, og dette førte til kjøpslåing og hyppige tvister om losbetalingen. Konkurransen om losinntektene brakte etter hvert hele losvesenet i et forfall.

For å bringe orden i forholdene gav Admiralitetet 1720 en av Tordenskiolds tidligere offiserer, kapteinløytnant Gabriel Christensen, i oppdrag å foreslå en ny plan, og samme år ble det opprettet en fast losadministrasjon. Kysten ble delt i to overlosdistrikter, det sønnen- og det nordenfjelske. Distriktene ble inndelt i losoldermannskaper, tjenesten regulert ved instrukser, og takster fastsatt. Ingen måtte lose uten å ha lospatent, utstedt av en av overlosene. I 1725 ble alle skip som kom fra eller gikk til utlandet, pålagt losplikt. Denne ordningen ble stående i den norske loslov av 1824 og var i hovedtrekkene gjeldende helt til 1948. Fra 1857 var kysten delt i tre overlosdistrikter.

Losyrket var det meste av denne tiden preget av hard konkurranse losene imellom. Det viktigste var innlosingen fra sjøen, og losene lå oftest langt utenfor kysten for å kapre skipene før sine kolleger. Losene måtte selv holde sine losbåter, disse var ofte dårlige, og forlis ikke sjeldne. For å borde et skip måtte losen ofte hoppe i sjøen med kasteline om livet, og losgutten måtte seile losbåten hjem igjen. De økonomiske kår for losene stod ikke i forhold til deres farefulle yrke. Først etter 1900 ble det bedring i forholdene, dels ved at båtmateriellet ble bedre og dels ved at det ble opprettet felleskasser for losing, dvs. at alle sjøloser innen et antall nabokretser delte de samlede inntekter av losingen.

Utviklingen av dampskipsfart og havfiske medførte en sterk økning i trafikken langs kysten. Losingen her ble besørget av kjentmenn (fra 1911 benevnt kystlos), som måtte ha sertifikat som los, men for øvrig var private næringsdrivende. Særlig under den første verdenskrig hadde disse kystlosene i løsfart (til forskjell fra rutefart) meget gode inntekter, mens statslosene tjente forholdsvis lite, og det var stadig konflikter mellom dem. En lovkomité oppnevnt 1936 lyktes ikke i å finne en tilfredsstillende ordning. En ny komité av 1945 fikk som mandat å utrede muligheten av å samle statslosene og kystlosene i én etat, hvilket førte til losloven av 1948. Denne loven ble avløst av lov av 16. juni 1989 om lostjenesten m.m.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.