Mo Yan, pseudonymet til den kinesiske forfatteren Guan Moye. En av vår tids fremste kinesiske forfattere, har siden 1980-tallet skrevet en rekke romaner og noveller fra den kinesiske landsbygda, fikk Nobelprisen i litteratur i 2012.

Mo Yan tilhører en generasjon forfattere som slo gjennom på 1980-tallet, en periode med intens «kulturmani» og «litteraturmani» i Kina. Etter novelledebuten i 1981 kom hans gjennombrudd i Kina i 1985 med novellesamlingen Den gjennomsiktige gulrot, som umiddelbart ble gjenstand for intens debatt i litterære kretser. Året etter kom langnovellen «Rødt korn» og i 1987 romanen Ættesagaen Rødt korn, som samme år ble filmatisert av regissøren Zhang Yimou med Gong Li i den kvinnelige hovedrollen – begge fikk i likhet med Mo Yan sitt internasjonale gjennombrudd med denne filmen.

I likhet med mange andre unge forfattere på 1980-tallet eksperimenterte Mo Yan med form og innhold på en måte som i praksis hadde vært forbudt under Mao-perioden, da sosialrealisme og politisk korrekthet var enerådende. Han fant sin særegne uttrykksform dels ved å søke røtter i egen kultur (såkalt «rotsøkende» litteratur), dels ved å la seg påvirke av vestlige forfattere og litterære strømninger; især William Faulkner og Gabriel García Márquez. Modernisme og postmodernisme kom samtidig til Kina, og resultatet ble ofte en avansert skrivestil med flere fortellerstemmer, magisk realisme, ironisk distanse, svart humor, bevissthetsstrøm og brudd med lineær tid.

Samtidig er både Mo Yan og flere andre forfattere svært jordnære. Mo Yan vokste opp på landsbygda i en familie med godseierbakgrunn og den diskriminering dette førte med seg i et kommunistsamfunn. Sult var en del av hans barndom, og han arbeidet som gjeter, bonde og fabrikkarbeider til han i 1976 ble soldat og senere offiser i Folkets Frigjøringshær. Mo Yans romaner og noveller fokuserer på fattige bønder i en landsby som låner trekk (og av og til navn) fra hans fødested Gaomi. Hans fortellinger er ofte preget av bisarre og komiske sammenstillinger av romantikk og kjærlighet på den ene side og hat, død og stump vold på den annen, av liflige dufter og forfinet skjønnhet på den ene side og stinkende kroppsvæsker på den annen – snørr, tårer, spytt, svette, blod, urin og ekskrementer. Ved utdelingen av Nobelprisen til Mo Yan beskrev Svenska Akademien Mo Yans romaner som en blanding av folkelige fortellinger, historie og samtid skildret med «hallusinatorisk realisme».

Mens mange av 1980-tallets nye forfattere forsvant fra den litterære scene under kommersialiseringen av kinesisk kulturliv på 1990-tallet, har Mo Yan fortsatt sitt litterære virke med ufortrøden styrke. «Mo Yan» er et pseudonym som betyr «ikke snakk», men dette er delvis et ironisk uttrykk for hans ustoppelige trang til å uttrykke seg. Noen av hans lengste romaner skal ha vært skrevet i løpet av en drøy måned. Selv om Mo Yans stil er lett gjenkjennelig fra den ene romanen til den neste, er nesten alle hans romaner nyskapende i forhold til tidligere verker.

Mange av Mo Yans romaner utpensler med brede strøk deler av Kinas nyere historie, men slik den fortoner seg for fattige bønder i provinsen snarere enn den historien som det har vært undervist i på skolen. Slike forsøk på å gjenvinne den historiske hukommelse og motvirke den offisielle propagandas aktive «glemsel» har han til felles med mange forfattere i sin generasjon. Flere av romanene spenner over både førrevolusjonær og postrevolusjonær historie, slik som Ættesagaen Rødt Korn (perioden 1923–1976) og Store bryster og brede hofter (1900–1993), mens andre klart fokuserer på kommunisttiden, slik som Livet og døden tar rotta på meg (1950–2005) og Frosker (starter på 1960-tallet, og fokuserer på ettbarnspolitikken og tvangsabortene i reformtiden etter Maos død). Mo Yans romaner bringer frem mange mørke sider ved nyere kinesisk historie på begge sider av den kommunistiske revolusjon. Den historien som presenteres, er likevel ikke uten sine egne former for «glemsel». Mens den tre år lange sultkatastrofen 1959–1961 og den ti år lange kulturrevolusjonen 1966–1976 er godt dekket, og korrupsjon og maktmisbruk i reformperioden også får gjennomgå, forbigås studentopptøyene i 1989 og den brutale undertrykkelsen av dem i total stillhet. Ettbarnspolitikken og tvangsabortene ble heller ikke tematisert før det var politisk stuerent å gjøre det, i den delvis selvbiografiske romanen Frosker, som ble utgitt i 2009.

Andre romaner, samt mange noveller og langnoveller, handler om mer avgrensede tidsperioder, men også de gjerne med en viss politisk snert. Blant de første og største er Hvitløksballadene fra 1988. Den bygger på en virkelig hendelse året før i Mo Yans hjemprovins Shandong, der bønder gjorde opprør etter at lokale myndigheter hadde oppfordret dem til å dyrke hvitløk, men så i neste omgang ikke kjøpte hvitløken, og til og med hindret dem i å selge den til andre. Dette er den eneste romanen av Mo Yan hvis distribusjon i en periode etter utgivelsen ble forbudt i Kina. En av hans mest kjente langnoveller, «Shifu, du kan virkelig spøke!», som har vært filmatisert av Zhang Yimou, er en historie om den brutale oppsigelsen av hovedpersonen bare uker før han skulle pensjoneres, men også en burlesk fortelling om hvordan han så tjener penger på å omgjøre et bussvrak til et elskovsrede unge par kan leie for å ha sex.

Da Mo Yan fikk Nobelprisen, påpekte kritiske røster at han var partimedlem og nestformann i den offisielle kinesiske forfatterforeningen, og at han hadde unnlatt å stå frem for å hjelpe kolleger som hadde falt i politisk unåde. I sin første tale etter kunngjøringen oppfordret så Mo Yan kinesiske myndigheter til å frigi samvittighetsfangen og fredsprisvinneren Liu Xiaobo, som et klart uttrykk for sitt politiske synspunkt, på tvers av offisiell politikk. Han har ellers insistert på at han er opptatt av fortellinger, ikke politisk ideologi.

  • Rødt korn (1987). Oversatt av Bodil Engen i 1995.  Les boka hos bokhylla.no
  • Hvitløksballadene (1988). Oversatt av Brit Sæthre i 2014.
  • Store bryster og brede hofter (1996). Oversatt av Brit Sæthre i 2011.
  • Livet og døden tar rotta på meg (2006). Oversatt av Brit Sæthre i 2010.
  • Frosker (2009). Oversatt av Brit Sæthre i 2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.