. Begrenset gjenbruk

Merkur er den innerste av planetene i solsystemet. Merkur er også den minste av planetene med ekvatorradius 2 439 km. Den har trolig en metallkjerne som fyller halve planeten, men kalles i likhet med Venus, Jorden og Mars for en steinplanet, eller en terrestrisk planet. Middelavstanden fra Solen er 57,91 millioner kilometer, 0,39 ganger Jordens avstand. Den har den mest avlange banen av planetene (eksentrisitet 0,21).

Planeten bruker 87,97 jorddøgn rundt Solen (siderisk omløpstid). Et Merkur-døgn varer i 58,65 jorddøgn, nøyaktig 2/3 av et Merkur-år. Dette er et avvik fra bunden rotasjon, som først ble oppdaget i 1965 ved hjelp av radarobservasjoner.

Den meget langsomme rotasjonen av Merkur gjør at temperaturen på dagsiden kan nå opp i over 400 °C, men synker til nesten –200 °C på nattsiden.

Merkur kan bli meget lyssterk (størrelsesklasse -1,9), men fordi den aldri fjerner seg mer enn 28° fra Solen, er den vanskelig å få øye på og kan bare sees i en kort periode før soloppgang eller etter solnedgang. Merkur viser faser, akkurat som Månen.

Da Merkurs bane danner en vinkel på 7° med ekliptikken, vil planeten normalt passere under eller over solskiven. Men dersom planeten da er nær en av baneknutene, vil den passere foran solskiven. Slike Merkur-passasjer fant sted 6. nov. 1993, 15. nov. 1999, 7. mai 2003, og 8. nov. 2006.

Merkur har en midlere densitet på 5,43 g/cm3, som er nesten like høy som Jordens, men radien er knapt tredjeparten. Merkur er derfor mye mindre komprimert enn Jorden og må inneholde betydelig mer tyngre grunnstoffer. Den har trolig en metallkjerne som fyller halve planetens volum. Resten antas å være silikater. Dette rimer med at Merkur ble dannet meget nær Solen der temperaturen lenge var for høy til at silikater ble kondensert fra urtåken som solsystemet oppstod fra.

Merkur ligner mye på Månen både når det gjelder størrelse og utseende. Overflaten reflekterer bare ca. 6 % av sollyset og er fylt av små og store nedslagskratere, flere av de store med sentraltopp. Det største krateret, Caloris, er 1300 km i diameter. På motstående side av planeten finnes et konsentrisk mønster av ringer som trolig er dannet av sjokkbølger etter Caloris-nedslaget. Noen kratere har lyse, radielle striper, kanskje dannet ved nedslag av kometkjerner. Det finnes store sletter der kratertettheten er mye mindre og alderen derfor lavere, trolig på grunn av senere utstrømming av lava.

Den meget langsomme rotasjonen av Merkur gjør at temperaturen på dagsiden kan nå opp i over 400 °C, men synker til nesten –200 °C på nattsiden. Utrolig nok tyder radarbilder av et krater som alltid er i skygge på at det finnes is i kraterbunnen.

Grove detaljer på Merkur er observert med radar fra Jorden og med Hubble-romteleskopet. I 1974 passerte romsonden Mariner 10 nær opp til Merkur tre ganger og fotograferte ca. halvparten av Merkurs overflate med oppløsning ned til 100 m.

3. august 2004 sendte NASA opp romsonden Messenger, som etter nære passeringer av Jorden i august 2005, og av Venus i oktober 2006 og juni 2007, fløy nær opptil Merkur i januar og oktober 2008 og i september 2009. I mars 2011 ble romsonden plassert i bane rundt Merkur og hadde i mai 2012 gjort 2000 omløp rundt planeten. Messenger har avbildet nesten hele planeten og målt sammensetningen av dens overflate, atmosfære og magnetosfære.

Den europeiske romorganisasjonen ESA planlegger i samarbeid med Japans romorganisasjon JAXA å sende opp romsonden BepiColombo til Merkur i juli 2016. Ved antatt fremkomst til Merkur i januar 2024, vil to instrumentsonder bli plassert i bane rundt planeten. Den ene sonden skal i lav bane avbilde planeten i detalj og foreta svært nøyaktige målinger av Merkurs form og gravitasjonsfelt. Den andre sonden skal utføre målinger av magnetfeltet og ionosfæren.

Den intense solstrålingen og den svake gravitasjonen fra Merkur gjør at planeten ikke kan holde på noen atmosfære. Mariner 10 viste også at atmosfæren er uhyre tynn, bare en billiondel (10–12) av jordatmosfærens densitet. Den består vesentlig av helium og tilføres av solvinden som fanges inn av planetens meget svake magnetfelt med en styrke på under 1 % av Jordens magnetfelt. At magnetfeltet er så lavt, skyldes Merkurs langsomme rotasjon.

Newtons gravitasjonsteori viser at pga. perturbasjoner fra Venus og de andre planetene, vil Merkur-banens perihel bevege seg østover. Den franske astronom U. Le Verrier påviste i 1845 at den observerte bevegelse overskrider den beregnede med 40 buesekunder (moderne verdi 43,0 buesekunder) per hundreår. Man fant ingen forklaring på dette før i 1915, da Albert Einstein utviklet den generelle relativitetsteorien, som forlanger en perihelbevegelse som er i overensstemmelse med den observerte.

Astronomisk tegn
Middelavstand fra Solen 57,91 mill. km
Banens eksentrisitet 0,206
Banens ekliptikkhelning 17,15°
Ekvatorradius (Jorden = 1) 0,382
Masse (Jorden = 1) 0,055
Midlere densitet 5,43 g/cm3
Midlere overflatetemperatur ca. 167 °C
Siderisk omløpstid 87,97 dager
Rotasjonstid 58,65 dager
Aksehelning
Måner: Ingen

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.