Lindås - tidligere kommune

Faktaboks

Landareal
456 km²
Innbyggertall
15 812 (2019)
Administrasjonssenter
Knarvik
Fylke
Vestland (fra 01.01.2020, tidligere Hordaland)
Innbyggernavn
lindåsing
Målform
nynorsk
Kommunenummer
1263 (fram til 2020)
Høyeste fjell
Sørdalsnuten (957 moh.)

Kommunevåpen

Lindås. Seim ved Seimsfjorden. En av Harald Hårfagres kongsgårder lå her. På gården Seim ligger ifølge tradisjonen Håkon den godes gravhaug. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Av /Store norske leksikon ※.

Plassering

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Lindås var en kommune i Hordaland fylke. Den ble i 2020 slått sammen med Meland og Radøy til Alver kommune, og ble samtidig en del av Vestland fylke. Sammenslåingen var en del av en landsomfattende kommunereform.

Lindås kommune omfattet det meste av Lindåshalvøya med tilliggende øyer, blant annet sørligste del av Radøy. Øst for Lindåshalvøya omfattet kommunen nordbredden av Osterfjorden/Romarheimsfjorden med fjellstrøkene nordover. Lindås kommune grenset i nord til Gulen i Sogn og Fjordane og til Masfjorden, førstnevnte grense går i Fensfjorden. Kommunen grenset i nordøst til Modalen, i sørøst til Vaksdal og Osterøy i Osterfjorden/Romarheimsfjorden, i sør til Bergen, også i Osterfjorden og i sørvest til Meland i Kvernafjorden. I vest grenset Lindås til Radøy på øya av samme navn og i Radsundet/Grunnesundet og i nordvest til Austrheim i Lurefjorden/Bakkasundet og ved Mongstad ytterst på Lindåshalvøya.

Lindås ble opprettet som kommune i 1837 ved innføringen av det lokale selvstyret. Fra denne kommunen ble først Masfjorden utskilt i 1879 og siden Austrheim i 1910 (som i 1947 ble delt i Austrheim og Fedje). I 1964 ble det meste av daværende Lindås ble slått sammen med Alversund, likeledes deler av de tidligere kommunene Hosanger og Hamre (områdene nord for Osterfjorden), samt mindre deler av Modalen og Sæbø kommuner.

Natur

Lindåshalvøya hører til Bergensbuene, hvis hovedretning her (nordvest–sørøst) preger fjorder, øyer og høydedrag. Kysten er sterkt oppskåret med en rekke øyer, holmer og skjær.

I øst, innenfor Ostereidet, består berggrunnen hovedsakelig av gneiser. Mens Lindåshalvøya har et småkupert relativt lavt land (opp til vel 400 meter over havet), er strøkene i øst atskillig mer berglendte og når på grensen til Modalen helt i nordøst 957 meter over havet (Sørdalsnuten).

Bosetning

Det meste av dyrkingsjorden og bosetningen finnes på Lindåshalvøya, der 91 prosent av folkemengden i kommunen bodde i 2017. Her ligger den tidligere kommunens fire tettsteder (innbyggertall 2016): administrasjonssenteret Knarvik (5619; tettstedet omfatter også et område på sørspissen av Radøy), Lindås (1346), Leknes (1033) og Seim (417). Av kommunens befolkning bodde i alt 54 prosent i tettsteder i 2016, mot 83 prosent i fylket som helhet.

Lindås hadde nedgang i folketallet frem til omkring 1970, men hadde siden, som følge av bedre kommunikasjoner mot Bergen og fremfor alt petroleumsaktiviteten, kontinuerlig og til dels betydelig vekst. I tiårsperioden 2007–2017 hadde kommunen en befolkningsvekst på gjennomsnittlig 1,5 prosent årlig, mot 1,3 prosent i fylket som helhet.

Næringsliv

Etter offentlig administrasjon og tjenesteyting var industri viktigste næring med 19 prosent av arbeidsplassene i kommunen i 2014, 29 prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet, kraft- og vannforsyning. Industrien er sterkt preget av oljeraffineriet på Mongstad (Equinor) helt nord i kommunen, noe som har gitt bransjen oljeraffinering, kjemisk og farmasøytisk industri 63 prosent av arbeidsplassene i industri i 2014. Ellers hadde verkstedindustrien i alt 22 prosent av de sysselsatte i industrien.

Jordbruket er mest utbredt på Lindåshalvøya, der så vel dyrkingsjorden som topografien ligger best til rette. Storfehold dominerer, men det holdes også atskillig sau. Også hønseholdet er av en viss betydning. Fiske betyr relativt lite som selvstendig næring; fiskeoppdrett i Osterfjorden og Austfjorden. Lindås har sammen med Osterøy størst avvirkning av skog blant kommunene i Nordhordland.

Det er svært lite vannkraftproduksjon i Lindås. Midlere årsproduksjon i kommunens tre kraftverk var på 7 gigawattimer (GWh) i 2016.

I 2015 hadde 47 prosent av den bosatte yrkesbefolkningen i Lindås arbeid utenfor kommunen, hvorav 25 prosent i Bergen og 11 prosent i de øvrige åtte nordhordlandskommunene. Kommunen hadde for øvrig, ikke minst på grunn av petroleumumsaktiviteten, også stor innpendling. Således bodde i alt 37 prosent av alle med arbeid i Lindås i de øvrige nordhordlandskommunene eller Bergen i 2015.

I Knarvik kommer avisene Strilen og Nordhordland ut henholdsvis tre og to ganger ukentlig.

Samferdsel

Fra Knarvik går to hovedveier nordover til Sogn, E39 langs Osterfjorden/Romarheimsfjorden nordover til Oppedal ved Sognefjorden, og fylkesvei 57 som fra Knarvik på E39 fører over Lindåshalvøya til Leirvåg ved Fensfjorden med fergeforbindelse til Sløvåg i Gulen. På ytre del av Lindåshalvøya fører fylkesvei 565 fra fylkesvei 57 via kommunene Austrheim og Radøy tilbake til fylkesvei 57 ved Isdalstø like nord for Knarvik. Det meget sterkt trafikkerte bilfergesambandet på E39 fra Knarvik over Salhusfjorden til Steinestø på Bergenshalvøya ble i 1994 avløst av Nordhordlandsbrua.

Administrativ inndeling og offentlige institusjoner

Lindås hørte til Vest politidistrikt, Nordhordland tingrett og Gulating lagmannsrett.

Kommunen var med i regionrådet Regionrådet Nordhordland sammen med Austrheim, Fedje, Gulen, Masfjorden, Meland, Modalen, Osterøy og Radøy.

Lindås kommune tilsvarer de sju soknene Alversund, Hundvin, Lindås, Lygra, Myking, Osterfjorden og Seim i Nordhordland prosti (Bjørgvin bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Lindås til Nordhordland fogderi i Søndre Bergenhus amt.

Delområder og grunnkretser i Lindås

For statistiske formål var Lindås kommune (per 2016) inndelt i fire delområder med til sammen 42 grunnkretser:

  • Lindås: Åsheim, Lauvås, Verås, Lindås, Fanebust, Fjellanger, Skodvin, Hundvin, Myking, Natås
  • Alversund: Lygra, Festo, Titland, Fosse, Soltveit, Kvamme, Alver, Alvermarka
  • Knarvik: Øksnes, Spurkeland, Vest Vassbygd, Hopland, Kroken, Isdal, Knarvik K, Knarvik senter, Knarvik H, Gjervik, Øvstegård, Hjelmås, Leiknes
  • Ostereidet: Kløve, Øvre Eikanger, Nedre Eikanger, Åsgard, Vatshelle, Stranda, Eide, Austfjorden, Bjørsvik, Urdal, Romarheim

Historikk og kultur

Ved Seim kirke ligger Kongshaugen, der Håkon den gode skal være gravlagt. Seim var kongsgård i Harald Hårfagres dager (omkring 900). Ved Vollom ligger verdens nordligste bøkeskog, antakelig «innført» for rundt 1000 år siden. Ved Myking står en bautastein over en av Karl 12s mulige banemenn, Jo Vedlo Hodne, som var med det Nordhordlandske kompani ved Fredriksten i 1718.

Ny hovedkirke i Knarvik ble vigslet i 2014.

Lyngheisenteret ved Lygra fikk i 2001 en UNESCO-pris for sitt arbeid med vern av det gamle kulturlandskapet langs kysten.

Kommunevåpen

Kommunevåpenet (godkjent i 1979) hadde et sølv lindetre mot en rød bakgrunn; henspilte på kommunenavnet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Toft, Martin & Olav Ones: Bygdebok for Lindås, 1981-, 4 b., Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg