Kvinnebunad fra Nord-Østerdal

Kvinnebunad fra Nord-Østerdal
Av /Norsk bunadleksikon.

Skillet mellom de ulike områdene i Østerdalen er først og fremst hodeplagget. Her ser vi honnluve for ugift kvinne, som tradisjonelt ble brukt i Tynset prestegjeld.

Kvinnebunad fra Nord-Østerdal
Av /Norsk bunadleksikon.

Modellen her har valgt å kopiere ei lue fra Rendalen til sin bunad fra Nord-Østerdal.

Kvinnebunad fra Nord-Østerdal
Av /Norsk bunadleksikon.

Kvinne tradisjonelt kledd med honnluve.

Kvinnebunad fra Nord-Østerdal
Av /Musea i Nord-Østerdal.

Bunadene i Østerdalen har klare likhetstrekk med folkedraktbildene fra tidlig på 1800-tallet.

Fra »Norske nationaldragter»
Av .

Artikkelstart

Bunaden har vært i produksjon siden 1920-tallet i litt ulike varianter. ­Heimen Husflid i Oslo fører den som «Østerdalsbunad, gammal modell», mens den på Tynset blir forhandlet som Nord-Østerdalsbunad. Den har utgangspunkt i eldre draktplagg fra Østerdalen, men framstår ikke som et nøyaktig bilde av klesskikken fra en gitt tidsperiode.

Draktskikken i Østerdalen er ikke full­stendig undersøkt, sjøl om flere har arbeidet med den til ulike tider. Blant annet er det usikkert hvor store forskjeller det har vært mellom Sør-Østerdal og Nord-Østerdal. Norsk Institutt for bunad og folkedrakt har i samarbeid med lokale krefter registrert plagg i privat eie i Nord-Østerdal. Dette materialet gir grunnlag for å arbeide videre med den tradisjonelle draktskikken, og eventuelt rekonstruere en bunad som er en mer nøyaktig kopi av folkedraktene fra en bestemt tidsperiode. Slik bunaden framstår i dag, bærer livet og lomma preg av rokokko fra slutten av 1700-tallet, mens stakken, forkleet og skjorta viser mer av drakt­skikken rundt 1850.

Det som har utgjort det tydeligste skillet i folke­draktskikken for kvinner i Østerdalen, er hvordan ulike hodeplagg er brukt i ulike områder. Helga Reidun Bergebakken Nesset, som i 2001 skrev ei studentoppgave om dette på studiet «Drakt og ­samfunn», viser at skillelinjene følger de gamle kirkesognene i Nord-Østerdalen. Tolga og Os følger samme skikk som Røros, og har brukt den såkalte ørhuva. Kvinnene i det gamle Tynset prestegjeld brukte den såkalte honnluva, som også er i bruk til dagens bunad fra Nord-Østerdalen. Dette preste­gjeldet omfattet også Alvdal og nedre Folldal. De øvre bygdene i Folldal sognet til Dovre og Lesja, og her hadde hodeplaggtradisjonen større fellestrekk med Nord-Gudbrandsdalen. I grenseområdene mot Sør-Østerdal, i Rendalen og Stor-Elvdalen er skillene ikke like tydelige, men heller ikke like godt undersøkt.

Bunaden fra Nord-Østerdalen fører videre en del av de trekkene som ble etablert i bunadene fra Os og Tynset tidlig på 1930-tallet. Samtidig har snittet i livet endret seg noe. Etter at Husfliden i Oslo gikk foran og endret sømmetoder i bunadene sine i 1950, fulgte mange andre produsenter etter. Material­tilgangen er også blitt mye bedre, og etter som nye stoff er satt i produksjon, har også variasjonsmulighetene økt. Dermed framstår også denne bunaden som mer historisk i utførelse og materialbruk i dag enn de første bunadene gjorde.

Draktdeler

Liv

Skjøtelivet som brukes til bunaden, er i prinsippet det samme som Heimen Husflid har ført siden 1920-tallet, og er også det samme som brukes til Sør-Østerdalsbunaden. Originalen kommer muligens fra Åmot, og er nå i Glomdalsmuseets samlinger. Sømmetoder har variert noe, men i dag syes de fleste livene med spilesøm og uten moderne inn­snitt. Livet sitter etter i bolen, og har tilsydde skjøter fra livlinja og ned på hoftene. Skjøtene er oppsplittede og litt utskrådde, slik at de ligger over ­hverandre. De to ryggstykkene går i ett med skjøtene bak, og disse syes så vidt sammen, slik at skjøtene strutter i vifteform. Livet lukkes foran med skjulte hekter.

Heimen Husflid produserer i dag livet i et rødt, damasklignende blandingsstoff. Husfliden Tynset bruker også dette stoffet, men fører i tillegg det såkalte fugletøyet i rødt, et ullstoff i lerretsbinding med innvevd fuglemønster.

Trøye

Noen har også lagd seg trøye til bunaden. Det er bevart skjøttrøyer i Nord-Østerdal som passer tidsmessig godt sammen de øvrige bunaddelene.

Kvinnebunad fra Nord-Østerdal
Av /Bunad- og folkedraktsrådet.

Husfliden på Tynset har nå begynt å føre den samme trøya som til Sør-Østerdalsbunaden.

Stakk

Fasongen på stakken er den samme til om­trent alle bunadene fra Østerdalen. Den er foldelagt med brei midtfold, folder i sidene, og har et tett ­rynkeparti midt bak. Denne stakketypen med rynke­parti og nokså breie folder er noe yngre enn livet, og hører hjemme i draktskikken fra etter 1850.

I den første tida førte Heimen Husflid stakker i rutet eller trykt ullstoff, i tillegg til ulldamask og toskaftsvevd ullstoff. I dag er det ulldamask og toskaft som er i handelen både i Oslo og Østerdalen. De fleste stakkene i dag lages i grønt eller svart.

Skjorte

Skjorta til bunaden er brodert på krage, håndlinninger og skulderparti.

Kvinnebunad fra Nord-Østerdal
Av /Norsk bunadleksikon.

De første bunadene fra Østerdalen hadde gjerne skjorte uten verken halskrage eller hånd­linninger. Så kom skjorter med krage og linninger i bruk i heile dalføret, men de siste tiåra har en i Sør-Østerdalen gått bort fra halskragene igjen. Tradisjonsmaterialet i Sør-Østerdal er entydig: Skjorter og serker har ikke hatt halskrage, men det fins plagg både med og uten håndlinninger. I Nord-Østerdal er det registrert skjorter og serker både med og uten krage og linninger. Spørsmålet er bare om skjortene med halskrage hører til en yngre draktskikk enn skjøtelivet.

Til dagens bunad brukes skjorte av hvitt linlerret, med hvitsøm på halskrage og håndlinninger samt skulderstykkene. Skjorta holdes sammen av sølje i halsen og mansjett­knapper i ermene. Husfliden Tynset leverer også ei skjorte i hvitt bomullslerret med lav halslinning og smale håndlinninger, brodert i hvitt og rødt. I ­til­legg leverer Heimen Husflid skjorte med trekvart lange, vide ermer og uten hals­krage.

Forkle

De første bunadene var gjerne uten forkle, og de som brukte forkle, hadde gjerne gamle forklær. Først etter at det hadde vært avholdt konkurranse om utforming av ny kvinnebunad for Østerdalen i 1946–1948, og et forkle ble satt i produksjon til Marie Aaen-bunaden, kom det forkle i bruk også til bunaden fra Nord-Østerdal. Forkleet som ble brukt som utgangspunkt for bunadforkleet, er i dag ved Norsk Folkemuseum, men det kommer opprinnelig fra Tynset og hører til ei drakt som består av livkjole, trøye, tørkle og forkle.

Forkleet er vevd i toskaft med bomull i renning og ull i innslag. Det har svart bunn med røde og grønne striper i rutemønster. Heimen Husflid fører et håndvevd forkle som er lagt i små folder til ei linning, og festes til stakkelinninga med hekter og trykknapper, mens Husfliden Tynset har et maskinvevd forkle med de samme små foldene som ­Heimens forkle, men der overkanten er sydd fast til ei snor som knytes midt bak.

Lomme

Løslomma har vært i produksjon fra 1930-tallet, og den har opprinnelse i ei lomme fra Alvdal. Til bunaden lages den i svart klede, og den har et mangefarget ullgarnsbroderi foran. Det er ikke kopiert noen egen lås til lomma, men det brukes låser av messing eller sølvplett av det som fins i handelen. Lomma henges i ei hempe i livet.

Tradisjonelt veit en lite om hvordan slike lommer ble brukt. De er synlige på svært få gamle draktbilder, og en kan dermed anta at de ble båret under forkleet. Det antas videre at de har hengt i stakkelinninga og ikke i livet.

Hodeplagg

Det er flere ulike luer i bruk til bunaden. Heimen Husflid fører honnluve i svart silke og høgluve i et mønstret silkelignende stoff med svart bunn. På Tynset føres bunaden med honnluve i svart for gifte kvinner og i farget eller mønstret stoff for ugifte.

Honnluva i Nord-Østerdalen er en variant av trestykkslua, med ett midtparti og to sidestykker. Ettersom det er belegg for at ugifte brukte sterkere farger på luene mens de gifte brukte svarte, er dette videreført i bunaden. Varianten til Heimen Husflid har hvit blonde under framkanten og på sidene.

Høgluva er ei lue av den typen som kalles rynkelue andre steder. Den består av en rundet pull som er rynket til et pannestykke, slik at den står opp fra hodebunnen. På de eldste luene av denne typen gikk pullen ned i nakken, der den ble rynket med snor. På de yngste luene sitter pullen høyere, og pannestykket går sammen i nakken, under pullen. Det er ei lue av den yngste typen som er kopiert til bunaden. Varianten til Heimen Husflid har hvit blonde under framkanten samt dekor av svarte band rundt pullen. Høgluvene er best dokumentert i Sør-Østerdal.

Begge luetypene knytes med band under haka.

Tørkle

De første bunadbrukerne hadde gjerne silke­tørklær fra før som de brukte til bunaden. Det var oftest svarte tørklær med lange frynser, slik de var moderne fra slutten av 1800-tallet, men noen hadde også eldre typer med flerfarget mønster og uten frynser. I en lang periode på 1900-tallet var det imidlertid ikke silketørklær i handelen, og de ble mer eller mindre borte fra bunaden.

I dag er det et rikt utvalg av tørklær, og til bunaden brukes for det meste tørkle med lange, påsydde frynser. Denne tørkletypen er yngre enn den perioden da livet var i bruk, for på den tida var tørklærne uten frynser, eller de hadde korte frynser av tørkle­stoffet. Mange velger fortsatt svart tørkle, men flerfargede er også i bruk.

Understakk og strømper

Det er ikke utarbeidet noen egen understakk, men en stakk av stødig materiale anbefales. Det brukes svarte strømper.

Metall

Østerdalen som tradisjonsområde kjennetegnes med støpte, hjerteformede søljer med heng. Flere gullsmeder har tatt opp igjen slike søljer etter gamle forbilder, og disse brukes til bunaden. I ­tillegg har det vært vanlig å bruke sølvnåler med motiv som «Kont-Ola» og lignende. Disse nålene ble skapt tidlig på 1900-tallet. I tillegg brukes mansjettknapper i skjorteermene. Lommelåsen er i sølvplett eller messing, etter hva som fins i handelen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg