Korsika (historie)

Korsika var opprinnelig bebodd av ligurer, på kysten ble det tidlig anlagt etruskiske, greske og kartagiske handelskolonier. Fra 400-tallet fvt. var Korsika under Karthago, og under den første punerkrigen ble øya erobret av Roma i 238 fvt. Under keiser Augustus (27 fvt.–14 evt.) ble Korsika en imperial provins og mange romere koloniserte øya. I folkevandringens tid ble øya herjet av vandalene på 400-tallet, bysanterne, østgoterne og lombardene på 500-tallet. På 600-tallet ble øya også utsatt for en rekke angrep av sarasenerne; angrep som skulle bli kronisk gjennom hele middelalderen.

Korsika falt under frankiske herredømmet under kongen Karl Martell eller Pipin den lille. Ved traktaten i Quierzy i 754, som grunnla Kirkestaten, ga Pipin den lille Korsika til paven, Stefan II. I 774, ble traktaten bekreftet av Karl den store. I kjølvannet av det karolingiske rikets kollaps på 800- og 900-tallet, ble øya utsatt for økende angrep av sarasenerne og ble delvis kolonisert av muslimske maurere. Pavene klarte så vidt å beholde kontroll over Korsika, men på 1000-tallet så de seg nødt til å betro øyas forsvar og økonomisk kontroll til bystaten Pisa.

Konflikter mellom byen og pavemakten samt den økende interessen fra genovesiske handelsmenn førte til en krig mellom Pisa og Genova. I 1284, ved sjøslaget i Meloria, ble Pisas flåte beseiret og i 1299 overtok Genova den økonomiske kontrollen over hele øya, samtidig som pavemakten beholdt styringen av øya. I 1297 og 1305 ga pavene Korsika til de aragonske (spanske) kongene. Genovas motstand førte til en varig krig mot Aragon, som endte med genovesisk seier i 1346. Forholdet mellom paven og Genova ble konfliktfullt på 1400-tallet, og et kompromiss ble nådd i 1453 da begge partene ble enige om å gi styringen over Korsika til en genovesisk bank, Banco di San Giorgio.

Gjennom hele middelalderen, og til tross for sterk utenlandske dominans, fikk den korsikanske lavadelen stadig større makt. I 1553, med støtte fra franske soldater, gjorde den opprør mot bystaten. De neste to tiårene ble preget av åpne slag og geriljakrig uten at bankens grep på Korsika lettet.

I den lange tiden genoveserne hersket på Korsika, slo mange italienere seg ned på øya, blant annet familien Buonaparte. Selv om genovesernes økonomisk kontroll over øya bidro til å utvikle dens landbruk og feproduksjon, ble korsikanerne i stor grad holdt utenfor den økende økonomisk velstanden, til fordel for italienske kolonister. Et samlet opprør startet i 1729.

I 1736 erklærte Korsika seg som et selvstendig kongedømme og den tyske baronen Theodor von Neuhof ble valgt til konge under navnet Theodor 1. Uten merkbar støtte fra verken korsikanerne eller Genova, abdiserte Theodor tidlig i 1737. Det samme året gikk en fransk hær i land for å megle en fred mellom opprørerne og Genova. I 1748 falt Korsika igjen under Genovas kontroll.

Under ledelse av Pasquale Paoli gjorde beboerne på øya opprør igjen, og i 1755 klarte de å drive Genova ut. I november ble øya erklært som republikk med Europas første demokratisk grunnlov, og med Paoli som president. Selv om Genova ikke hadde kontroll over Korsika lenger, ble øya solgt til Frankrike i 1768. Paoli fortsatte kampen for selvstendighet til 1769, i håp om britisk hjelp, men flyktet så til England. Under den franske revolusjon ble Korsika et fransk fylke.

I 1790 vendte Paoli tilbake og han startet i 1793 et nytt opprør med britisk støtte. I 1794 hyllet en korsikansk nasjonalforsamling Storbritannias konge, og øya fikk et parlament og en britisk visekonge. I 1796 ble øya okkupert av en fransk hær som brakte Korsika under ubestridelig fransk kontroll. På 1800-tallet ble Korsikas historie uløselig bundet til Frankrikes historie. Øyas landbruk og industri ble videre utviklet.

Innsatsen av korsikanske soldater under første verdenskrig har vært betydelig i forhold til øyas totale befolkning, med rundt 40 000 mobiliserte soldater og 10 000 døde. Utbruddet av spanskesyken vinteren 1918 svekket Korsikas befolkning ytterligere og skulle bidra til en økonomisk nedgang i mellomkrigstiden. Under andre verdenskrig ble Korsika underlagt Vichy-regimet. I 1942 ble øya besatt av italienerne, men ved Italias kapitulasjon i september 1943 overtok tyskerne. Etter ankomsten av franske styrker fra Nord-Afrika i oktober, ble Korsika det første franske fylket som ble frigjort fra tysk okkupasjonen.

Etter Algeries selvstendighet i 1962 flyttet mange franskmenn fra Algerie til Korsika. Separatistorganisasjonen Front national de libération de la Corse (FNLC) gjennomførte i 1980-årene flere hundre attentater og bombeaksjoner. I 1991 fikk Korsika utvidet indre selvstyre med blant annet et eget parlament og en øy-regjering.

I 2000 lanserte den franske regjeringen en ny selvstyreplan for Korsika. Planen innebar en gradvis overgang til indre selvstyre, noe som også skulle sikre det franske overherredømmet over denne økonomisk minst utviklede av de franske provinsene. Planen skapte rikspolitiske bølger og ble av mange betraktet som et tegn på ettergivenhet. I en folkeavstemning i 2003 sa også korsikanerne, med et knepent flertall, nei til planen. Få dager etter avstemningen kom det til voldelige demonstrasjoner med krav om full løsrivelse, og en korsikansk separatistgruppe stod bak flere bombeaksjoner. Både i 2004 og 2005 kom det til økende vold og bombeaksjoner.

FNLC erklærte ensidig våpenhvile i 2003, men denne ble opphevet i 2005 i protest mot at 22 nasjonalister ble stilt for retten i Paris, anklaget blant annet for finansiering av terroraksjoner. 25. juni 2014 erklærte FNLC slutten på væpnet motstand.

• Frankrikes historie
• Korsika
• korsikansk
• Italias historie før samling
• Middelhavet – historie