Iran er en olje- og gassnasjon og dette preger også landets produksjon av elektrisk energi. I 2011 var produksjonen 240 TWh, hvorav 160 TWh var basert på naturgass som energikilde og 67 TWh basert på olje. Vannkraft står for cirka 12 TWh.

Et program for sivil utnyttelse av kjerneenergi ble etablert allerede i 1957, blant annet med hjelp fra USA. Programmet ledet til etablering av et forskningssenter for kjernekraft i Teheran og i 1967 ble en 5 MW forskningsreaktor for høyt anriket uran åpnet. Iran signerte Ikke-spredningsavtalen i 1968. Det innebærer at landet må stille seg åpen for kontroll fra Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA). Med støtte fra vestlige regjeringer og selskaper ble bygging av landets to første kjernekraftverk i Bushehr igangsatt i 1975, men dette arbeidet stoppet opp som følge av den iranske revolusjonen i 1979. Konsekvensen av dette maktskiftet var at de vestlige samarbeidspartnerne trakk seg ut av landet. Anleggene ble derfor ikke sluttført og de uferdige kraftverkene ble dessuten ødelagt under krigen mot Irak i 1984-88.

På 1990-tallet innledet Iran et samarbeid med Russland som i 1992 resulterte i en avtale om å bygge en VVER-reaktor. For å utnytte den infrastrukturen som allerede var installert i Bushehr, ble det nye kraftverket etablert på det samme stedet som de ødelagte kraftverkene. Etter flere års forsinkelser var anlegget klar til drift i 2011, men ytterligere tekniske problemer gjorde at anlegget ikke kom i kommersiell drift før i 2012. Kraftverkets netto ytelse er 915 MWe og produksjonen i 2012 var på 1,3 TWh.

Iran ligger i et jordskjelvutsatt område. I 2013 ble Bushehr-kraftverket rammet av jordskjelv med styrke 7,7 på Richterskalaen og et mindre jordskjelv noe senere. Jordskjelvet forårsaket sprekker i betongkonstruksjonen, men ingen skader av sikkerhetsmessig betydning ble konstatert. Bushehr-kraftverket er konstruert for å kunne tåle jordskjelv med en styrke på opp til 8.

Iran har utviklet et omfattende program for anrikning av uran. Rundt år 2000 startet Iran byggingen av et avansert anrikningsanlegg ved Natanz. Dette har Iran rett til siden de har undertegnet Ikke-spredningsavtalen. Programmet er likevel svært omstridt og har bidratt til at landet har ligget i konflikt med omverdenen i flere år. Internasjonale sanksjoner er også blitt iverksatt overfor Iran. Det pekes på at landet ikke har oppfylt sine forpliktelser overfor IAEA, blant annet ble anrikningsprogrammet holdt hemmelig i lang tid og anrikningsanlegget ved Natanz ble først meldt til IAEA etter at anlegget ble identifisert av en dissidentgruppe.

Anrikning er nødvendig for å kunne produsere et uranbasert kjernebrensel, men med et høyere anrikningsnivå, kan man også produsere råmateriale til kjernevåpen. Iran hevder selv at deres program for anrikning av uran er for sivile formål og at anrikningen ikke vil overskride 5 %, som samsvarer med krav til kjernebrensler for sivile kjernekraftverk. Dette er langt unna det som kreves for fremstilling av kjernevåpen. Mindre mengder med uran er likevel anriket til nærmere 20 %. Dette brenselet skal brukes av forsøksreaktoren i Teheran.

Striden om programmet har i stor grad dreid seg om mangelfull rapportering til IAEA, om blant annet anriknings- og opparbeidingsteknikker. Dessuten mangler programmet en kommersiell begrunnelse siden anriket uran er tilgjengelig på det internasjonale markedet og Iran har fått tilbud om å kjøpe nødvendig brensel. Iran er dessuten det eneste land med en kjernereaktor i drift som ikke er medlem av IAEAs Convention on Nuclear Safety.

Kjernereaktor Type MWe I drift
Bushehr 1 VVER-1000    915    2013
Planlagte: Byggstart:
Bushehr 2 VVER-1000    915    2016?
Bushehr 3 VVER-1000    915    2018?

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.