Halleluja er et utrop som forekommer i Bibelen, som en lovprisning av Gud. Ordet, som er hebraisk, betyr «Gud være lovet». Det er satt sammen av to ord, hallelu (imperativ flertall av hillel, «lovprise») og ja/jah som er en kortform av Jahve («Gud»/«Herren»). Det er uvanlig på hebraisk med slike ordkombinasjoner, og utropet er bevart uoversatt i mange bibeloversettelser.

I Det gamle testamente er ordet brukt i Salmenes bok, vanligvis i innledningen eller avslutningen av salmene. Det forekommer særlig i grupper av salmer som kalles lovprisningssalmer (Salme 111–117; 135; 146–150). Det finnes også i Septuaginta, i skrifter som ble til senere enn Det gamle testamente (Tobit 13,17; Tredje Makkabeerbok 7,13); her er ordet gjengitt på gresk med allêlouia.

Utropet har trolig vært vanlig i gudstjenester i israelittisk tid og i den tidlige jødedom. Det er også i dag mye brukt innen jødedommen, blant annet ved fester og høytider.

Hallelujaropet ble overtatt av de første kristne, men er i Det nye testamente bare brukt i Johannes' åpenbaring, i beskrivelsen av lovsangen i himmelen (Åp 19,1–8).

Det har gjennom historien vært et fast ledd i kristne gudstjenester (blant annet katolske, ortodokse og lutherske), ofte i forbindelse med lesing fra Bibelen, i liturgisk sang eller som avslutning. Det er også mye brukt i salmer og salmesang, særlig i påskesalmer og takkesalmer (for eksempel Frans av Assisis «Solsang», Norsk Salmebok nr. 290). I karismatisk-kristne sammenhenger forekommer det ofte som spontane utrop, som uttrykk for glede.

Ordet er også kjent av mange fra det populære «Hallelujakoret» i Georg Friedrich Händels oratorium Messias (1742). Leonard Cohens sang Hallelujah (1984) har fått stor utbredelse; her brukes ordet også for å uttrykke en mer allmenn opplevelse av takknemlighet tross motgang og vanskeligheter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.