Marie-Gabrielle Bernard-Gjertz
Jacobine Gjertz var en norsk komponist, pianist og forfatter. Hun var også en av de første kvinnesaksforkjemperne i Norge.
Gjertz' avskjedskonsert i Christiania (Oslo) i 1851 sammen med pianisten Emma Dahl var den første konserten i Norge med bare kvinnelige utøvere. Gjertz framførte utelukkende egne verk.
Gjertz var datter av byskriveren i Christiania. Hun viste stor interesse for musikkteori og var en begavet pianist.
Da Gjertz i 1839 søkte stipend for å studere i utlandet, fikk hun glimrende anbefalinger av to av Danmarks fremste komponister, Christopher Ernst Friedrich Weyse og Johan Peter Emilius Hartmann. De fremhevet henne som pianist og la i tillegg vekt på interessen for musikkteori. I 1840 hadde hun svært vellykkede konserter både i Stockholm og København.
I 1841 begynte hun å studere ved Paris-konservatoriet med den tyske pianisten Friedrich Kalkbrenner, en av tidens store klavervirtuoser.
I 1843 turnerte Gjertz i Amerika. Her giftet hun seg i 1845 med den franske forretningsmannen Gabriel Bernard og gikk over til katolisismen. Etter å ha konvertert døpte hun seg på nytt under navnet Marie-Gabrielle Bernard-Gjertz. De vendte tilbake til Frankrike i 1846.
Da mannen døde i 1857, ble Gjertz sittende alene med fire barn. Hun livnærte seg som pianist og forfatter og skrev artikler og bøker om religion, politikk og kvinneundertrykkelse.
I 1843 turnerte Gjertz i Amerika med konserter i New York og Philadelphia som fikk svært gode kritikker. Også i Frankrike og Norge fikk hun strålende anmeldelser, både for klaverspill og komposisjonene. Avisomtalene forteller at klaverstykket L’Annonciation (Maris Bebudelse) skildret en bred og mektig programmusikalsk komposisjon som fremstilte engelen Gabriels budskap til Jomfru Maria.
Avskjedskonserten i 1851 sammen med Emma Dahl var en ren solistkonsert der de to utøverne delte programmet mellom seg. Ideen om en ren solistkonsert kan Gjertz ha hentet fra Franz Liszt. Han hadde som den første gitt slike konserter i 1843, men det var et helt ukjent fenomen i Christiania i 1851. Christiania-Posten skrev «at give en heel Consert paa et eneste instrument, og det med alvorlig Musik, og dog den hele Tid fængslede sine Tilhørere» og bidrog til «at forhøie hendes Triumf. Denne Kunstnerindes Succes var fuldkommen.»
Gjertz var opptatt av likestilling mellom kjønnene og representerer en generasjon av kvinner som tok frihetstankene fra den franske revolusjonen på stort alvor. Hun ble inspirert av de demokratiske og sosialistiske idéstrømningene som drev frem mot revolusjonen.
Gjertz var nær venn av maleren, forfatteren og kvinnesakspioneren Aasta Hansteen (1824–1908) og viste stor interesse for kvinnens plass i samfunnet. I et brev til Aasta Hansteen skrev hun:
«Er det ikke Uret, at Damerne skulle betragtes som ufornuftige Dyr, som aldrig kan blive myndige, som kun skal være smugt Legetøi for Manden. Men jeg vil ikke, det skal være saa; jeg vil være fri. Jeg kan ernære mig selv, jeg behøver ikke at være afhængig af denne dumme Verden, som er saa fuld af Fordomme.»
Med denne bakgrunn kom Jacobine Gjertz i konflikt med sin klaverlærer Kalbrenner. Han ville nemlig ikke at hun skulle spille verk av Franz Liszt. Årsaken lå i tidens kvinnesyn: Kalkbrenner mente at Liszts musikk ikke passet for en kvinne, hans bruk av fysisk kraft for å skape orkestrale effekter på klaveret var helt enkelt ukvinnelig og upassende. Men Kalbrenner fikk svar på tale for Jacobine Gjertz tok sitt monn igjen – på sine senere konserter hadde hun alltid verk av Liszt på programmet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.