Johan Peter Emilius Hartmann, dansk komponist og organist, en av Danmarks mest innflytelsesrike komponister. Sammen med Niels Wilhelm Gade ble Hartmann en dominerende personlighet i dansk musikk i andre halvdel av 1800-tallet. Hartmann innehadde en av de mest innflytelsesrike stillinger i dansk musikk – organist i Københavns Domkirke, «Vår Frue Kirke». I tillegg var han hoffkomponist for fem generasjoner av det danske kongehus. Hans musikalske fundament var romantikken, men utviklet etterhvert en personlig stil som med en nordisk tone har retning mot Carl Nielsen. Hans lange liv gjorde at hans musikk kom til å omfatte flere kulturepoker. Til dette kommer at han komponerte i alle sjangre. Hans korverk «Vølvens Spådom» inngår i Danmarks kulturkanon.

Utdannelse og musikalsk virksomhet

Hartmann viste allerede som meget ung stor interesse for musikk. Det var egentlig intet merkelig med det. Hans far, August Wilhelm Hartmann (1775–1850), var fiolinist i Det kongelige Kapel og senere kantor ved Garnisonskirken i København. Det som kan synes merkelig, er at han ikke ønsket at sønnen skulle slå inn på musikerbanen. Hartmann studerte etter farens ønske derfor jus og avla juridisk embedseksamen 1828. Men faren ga ham hele tiden undervisning i klaver og fiolin og tok ham med på operaforestillingene i Det kongelige Kapel. Her ble Hartmann kjent med dramatisk musikk av blant andre C. E. F. Weyse, Fr. Kuhlau (1786–1832), Mozart, Luigi Cherubini, C. M. von Weber og G. Rossini. Etter kort tid ble Hartmann en meget habil fiolinist og i det høyborgelige hjem han vokste opp i, spilte han kammermusikk av Haydn, Mozart og Beethoven samt Mendelssohn og Spohr.

I 1824 ble han ansatt som organist ved Garnisonskirken og i 1827 ble han lærer ved det nyopprettede musikkonservatoriet og var med på dannelsen av «Musikforeningen» i 1836. I 1836 gjorde han en første studietur til Tyskland og Frankrike. Her ble han kjent med fremtredende komponister som Chopin, Rossini, Cherubini og Spohr. Spohr og Weyse ble Hartmanns viktigste mentorer, og da Weyse døde i 1842 fikk Hartmann den meget ærefulle stillingen som organist ved «Vår Frue Kirke». Han ble dirigent for Studentrersangforeningen i 1843 og var foreningens dirigent til 1868 og foreningens formann 1868–1900. Han ble utnevnt til professor ved Københavns Universitet 1849 og ble direktør for musikkonservatoriet 1890 da han etterfulgte Niels W. Gade.

Estetikk

Hartmanns lange liv gjorde at han fikk oppleve de fleste stilistiske forandringer som forekom på 1800-tallet. Naturlig nok tok han inntrykk av dette. Hans aller tidligste verk hører til wienerklassisismen, mens hans verk som tilkom helt på slutten av århundredet har innslag av den gryende modernismen. Mellom disse ytterpunkter finner man den danske nasjonalromantikk, den retning som Hartmann ble den toneangivende representant for. Hans nasjonalromantiske stil har imidlertid tydelige innslag av «nordisk» uttrykksmåte og klangfarge, med markante og tydlige folkemelodiske trekk, spesiellt tydelig – men ikke bare – i verk med nordiske emner som for eksempel korverket «Vølvens Spådom», operaen «Liden Kirsten», ouverturene til nasjonalromantiske skuespill og ballettene «Trymskviden» og «Valkyrien». Det «nordisk» innslaget merkes tydeligst i at temaer har folkemusikalske forbilder og at mørke klangfarger er fremtredende. Hartmann holdt de romantiske elementene i sjakk ved streng kontroll av form og innhold. Resultatet var et ballansert uttrykk. Dette skyldes hans klassiske bakgrund. Stilistisk er det mye i Hartmanns musikk som peker mot Felix Mendelssohn.  

Hartmanns nasjonalt betonte komposisjoner har kommet til å overskygge det meste av alt annet han komponerte – hans kammermusikk, ikke minst hans klavermusikk, er betydelig, hans symfonier og sonater likeså. Til dette kommer orgelverker, sanger og kantater.

På grunn av sin sentrale plassering i dansk musikk kom Hartmann til å påvirke svært mange yngre danske komponister. Blandt de viktigste i denne forbindelse er Peter Erasmus Lange-Müller og Carl Nielsen. Men man kan også spore hartmanske trekk i Edvard Griegs tidligste verk.

Hartmann er den høyest dekorerte danske komponist gjennom tidene.

  • «Ravnen», op. 12 (H. C. Andersen, 1830–32)
  • «Korsarerne», op. 16 (H. Hertz, 1832–35)
  • «Liden Kirsten», op. 44 (H. C. Andersen, 1844–46)
  • Symfoni nr. 1 i g-moll, op. 17 (1835, rev. 1850)
  • Symfoni nr. 2 i E-dur, op. 48 (1847–48)
  • Konsertouverture, op. 3 (1825)
  • Konsertouverture, op. 51 (1852)
  • Ouverture til «Axel og Valborg», op. 57 (Adam Oehlenschläger, 1856)
  • Ouverture til «Corregio», op. 59 (Adam Oehlenschläger, 1858)
  • Ouverture til «Yrsa», op. 78 (Adam Oehlenschläger, 1856)
  • Scenemusikk til «Undine», op. 33 (Carl Borgaard, 1842)
  • Scenemusikk til «Hakon Jarl», op. 40 (Adam Oehlenschläger, 1844–57)
  • Scenemusikk til «Dante», op. 85 (1888)
  • «Valkyrien», op. 62 (1860–61)
  • «Trymskviden», op. 67 (1867–68)
  • «Arcona», op. 72 (1873–75)
  • «Guldhornene», op. 11 (Adam Oehlenschläger, 1832)
  • «Jurabjerget», op. 14 (1833)
  • «Der Taucher», op. 21 (Friedrich von Schiller, 1837)
  • Sechs Gesänge, op. 13 (1832)
  • Fire danske sange (1838)
  • Sechs Lieder, op. 35
  • Fem Sange, op. 63
  • Vølvens spådom, op. 71 (1870–72)
  • Sabbathsstilhed, op. 76, for soli, kor og orkeser (1880)
  • Tonernes Verden, op. 82, for soli, kor og orkester (1886)
  • Klaverkvartett i F-dur, op. 2 (1823)
  • Strykekvartett, op. 2 (1825)
  • Sonate for fløyte og klaver i B-dur, op. 1 (1825)
  • Sonate nr. 1 for fiolin og klaver i g-moll, op. 8 (1826)
  • Sonate nr. 2 for fiolin og klaver i C-dur, op. 39 (1844)
  • Sonate nr. 3 for fiolin og klaver i g-moll, op. 83 (1886)
  • Sonate nr. 1 i d-moll, op. 34 (1841)
  • Sonate nr. 2 i F-dur, (1853)
  • Sonate nr. 3 i a-moll, op. 80 (1876–83)
  • Fantasi i A-dur (1826)
  • Fantasi i f-moll, op. 20 (1837)
  • Sørgemarsj for Thorvaldsen (1844)
  • Sørgemarsj for Oehlenschläger (1850)
  • Sonate i g-moll, op. 58 (1855)
  • Sverker Jullander: J.P.E. Hartmanns orgelmusik – i Orglet, Juni 2005)
  • Inger Sørensen: J.P.E. Hartmann og hans kreds: en komponistfamilies breve 1780-1900, bind 1-4. Museum Tusculanums Forlag, København, 1999-2002.
  • Inger Sørensen: Hartmann: et dansk komponistdynasti. Gyldendal, København, 1999.
  • Dan Fog: Hartmann-Katalog : fortegnelse over J.P.E. Hartmanns trykte kompositioner; Verzeichnis der gedruckten Kompositionen von J.P.E. Hartmann (1805 - 1900) – Dan Fog Musikforlag, 1991.
  • Ole Nørlyng: Tonende folkefantasier - biedermeier og folkevise i August Bournonvilles, Niels W. Gades og Johann Peter Emilius Hartmanns ballet "Et Folkesagn" – i Musik & Forskning IX, 1983-1984.
  • Jann Thornberg: J.P.E. Hartmanns ouverturer. En analytisk præsentation – i Musik & Forskning 1, 1975.
  • Lothar Brix: Die Klaviermusik von Johann Peter Emilius Hartmann: Ein Beitrag zur musikalischen Romantik in Skandinavien. Dr.avh. Göttingen, 1971.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.