Halvor Haug er en av Norges mest betydningsfulle symfonikere.

Halvor Haug. fri

Halvor Haug – 1 (bilde)

Halvor Haug, en av Norges mest betydelige komponister, først og fremst en symfoniker som er viet både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Haugs musikk, i særdeleshet hans orkestermusikk, kan karakteriseres som raffinert og forfinet, med et egenartet og mangesidig modernistisk tonespråk.

Haug vokste opp i Vestre Bærum utenfor Oslo. Hans første instrument var klavéret, og han ble særlig fortrolig med den såkalte ”norske klavertonen” og Edvard Griegs musikk. Haug trakterte også i ung alder trompeten og spilte i et musikkorps i ni år. 17 år gammel ble han for alvor fanget av interessen for klassisk musikk. Da han begynte på musikkonservatoriet, ble hans lærer i teori, Kolbjørn Ofstad, oppmerksom på ham og mente at han burde ”lage noe selv”. Ca. 20 år gammel komponerte han tre mindre klaverstykker som han på initiativ av sin teorilærer orkestrerte. To av stykkene ble fremført på en konsert i Universitetets Aula i Oslo med konservatoriets orkester.

I 1973, 21 år gammel, ble Haug opptatt som elev ved Sibelius-akademin i Helsinki. Her studerte han med to av Finlands fremste komponister, Einar Englund (1916–99) og Erik Bergman (1911–2006). Einar Englund regnes som den kanskje fremste symfonikeren etter Jean Sibelius, og Haug studerte særlig orkesterinstrumentasjon med Englund. Erik Bergman var professor i komposisjon ved Sibelius-akademin og regnes som en forgrunnsfigur innenfor den finske modernismen. Den engelske komponisten Robert Simpson var Haugs mentor i London i 1978.

Etter å ha kommet tilbake til Oslo fra Helsingfors fortsatte han sine studier hos Kolbjørn Ofstad. ”Symfonisk Bilde” fra 1975–76 betegner en studiemessig frigjøring ved at han fra nå av ikke lenger hadde en relasjon til en lærer. Verket betegner en betydelig fremgang for Haug, det ble uroppført av Norges Musikkhøyskoles Symfoniorkester, er oppført en rekke ganger og en innspilling av verket ble gjort av London Philharmonic Orchestra 1982. I 1977 forelå ”Stillhet” for strykeorkester, et verk som er fremført mange ganger og nå regnes nærmest som en klassiker. I 1980 bestilte Oslo-Filharmonien ”Poema Sonoro”, et verk som viser at akustisk struktur er blitt viktigere enn tidligere. Orkesterverket ”Poema Patetico” ble komponert samtidig, i 1980. Et annet verk for strykeorkester forelå i 1987 – ”Furuenes sang”. Det ble, i følge Haug, ”skrevet som et uttrykk for den fortvilelse jeg følte da den nydelige furuskogen utenfor mitt studio måtte dø – fordi menneskene mangler respekt for og bevissthet om skogens eksistensielle betydning for livet på jorden. Med andre ord er det furuene ’som synger på siste verset’ som danner tanken bak verket.”

Haug har komponert i alt fem symfonier. Alle symfoniene er formelt forskjellige, men har et spenningsmessig slektskap ved at de viser et intenst lyrisk innhold som står i kontrast til heftige emosjonelle utladninger. Hans to første kom med korte mellomrom, nr. 1 i 1982, uroppført året etter av Oslo Filharmoniske Orkester, nr. 2 i én sats i 1984 – der den omfattende og rike instrumentasjonen ofte fremheves – uroppført samme år. Det tok deretter 10 år før den tredje symfonien, ”Det uutgrunnelige Livet”, så dagens lys. Den ble skrevet på bestilling av Trondheim Symfoniorkester som uroppførte verket i 1994. I 2001 og 2002 fulgte så to ensatsige symfonier – nr. 4 og 5. Symfoni nr. 4 var bestilt av Oslo Filharmoniske Orkester, som urfremførte den i 2002. Den femte symfonien ble bestilt av Trondheim Symfoniorkester som uroppførte den samme år i anledning komponistens 50-årsdag i 2002.

Til De olympiske leker i Lillehammer 1994 bestilte organisasjonskomiteen et verk av Haug som fikk tittelen Insignia, symfonisk visjon for kammerorkester. Det ble komponert i august–september og uroppført av English Chamber Orchestra 15. januar 1994. Haug dediserte verket til orkestrets dirigent, Ole Kristian Ruud, og det ble etterhvert et av Haugs mest spilte med oppførelser i Norge, Sverige, Finland, England og Tyskland. Til Trondheims 1000-årsjubileum i 1997 bestilte byens symfoniorkester sangsyklusen ”Glem aldri henne”, et verk for mezzosopran og orkester til tekst av Gunnar Reiss-Andersen. Det ble uroppført av Marianne Rørholm og Trondheim Symfoniorkester under Ole Kristian Ruud. År 2000 fulgte orkesterverket ”Il Preludio dell’ Ignoto”, et verk som fikk meget god mottagelse ved Expo 2000 i Hannover og Young Euro Classic i Berlin samme år. Det var Ungdomssymfonikerne som hadde bestilt og oppførte verket.

Selv om Haug har markert seg som symfoniker, har han også komponert en rekke kammermusikkverk. Her kan nevnes sonatine for fiolin og klaver (1973), messingkvintett (1981), strykekvartett nr. 1 (1985), ”Essay” for alt-trombone og strykekvartett (1987), klavertrio – bestilt og uroppført av Grieg-trio i 1995, strykekvartett nr. 2 komponert 1996 og uroppført samme år ved den internasjonale kammermusikkfestivalen i Stavanger, hvor Haug var festivalkomponist. Til dette kommer verker som ikke er kammermusikkverker, men komposisjoner av det mindre format. Et eksempel på dette er ”Concertino for brass and percussion” (1988), som ble skrevet til Scandinavian Brassensemble og uroppført i Stockholm. I tillegg finnes flere andre verker for mindre besetninger.

Den tyske musikkjournalisten Christoph Schlüren fremhever, i forbindelse med flere av Haugs utgivelser på plateselskapet Simax, Haugs evne til å gi sine komposisjoner en klar og tydelig profil, samtidig som han har lagt for dagen en betydelig og særegen evne til å anvende orkestrale virkemidler.

Schlüren benevner Haugs tonespråk som fritonalt. "Haugs dissonansbehandling, hans kolliderende akkordikk mellom sammensmeltning og oppbrudd, hans diatonisk førte, kromatisk definerte uttrykkssterke melodikk, vitner om høyverdig kompositorisk sensibilitet".

Om Haugs særegne evner som instrumentator skriver Schlüren: "Som en av de få behersker Haug det instrumentet som er vokst frem av tradisjonen, 'orkestret', han vet å vurdere dets virkninger og virksomheten av nye kombinasjoner. Han er virtuos i orkestralt belysnings- og fargeskifte, i integrering av motstridende klangkvaliteter som tjener det absolutte musikalske drama".

Haug oppfatter, ifølge Schlüren, sin komponering "som noe som har vokst ut av en nordisk, fremdeles relativ ung symfonisk tradisjon. Til og med hans grammatikk følger andre regler enn hans forgjengeres. Hans syntaks er svært personlig. Og innholdet," skriver Christoph Schlüren, ”det som i det innerste holder det hele sammen, er av en dypt rotfestet egenart. Enda en gang er det ikke hva, men fremfor alt hvordan, som utgjør den kunstneriske verdien … Halvor Haugs tonespråk omfatter mange allusjoner, men det uttømmer seg ikke i sine enkelte bestanddeler, like lite som en god film er en tilfeldig sum av vellykkede sekvensopptak.”

Symphonic Picture <1976>Silence for Strings <1977>Symfoniske konturer <1977>Miniature Concerto for Horn & Small Orchestra <1978>Poema Patetica : Symphonic Poem for Orchestra <1980>Poema Sonora : Symphonic Poem No 4 <1980>Cordiale for Concert Band <1982>Symphony No 1 <1982>Sinfonietta <1983>Symphony No. 2 <1984>Exit for Band <1985>Menneskeverd og fred : Symphonic Epos for Childern's choir and Orchestra <1985>Winter Scenery : Tone Poem for Orchestra <1986>Song of the Pines : Tone poem for string orchestra <1987>Concertino for brass and percussion <1988>Symphony No. 3 : The Inscrutable Life <1991-1993>Norske aspekter : Ouverture for Orchestra <1993>Insignia <1993/94)Do Not Ever Forget Her : Song Cycle for Mezzo Soprano and Orchestra <1997>Intermezzo : From the Song Cycle "Do Not Ever Forget Her" <1997>Il preludio dell'ignoto <2000>Symphony No, 4 <2001>Symphony No, 5 <2002>

Sonatina for Violin and Piano <1973>Three "Upshots" for Guitar <1974>Duetto Bramoso (vln, gtr) <1976>Three Inventions for Guitar <1976>Fantasia for Oboe Solo <1977>Symphony for Five (fl/alfl, cl/bcl,hn, gtr, pf) <1979>Impression for Piano Solo <1980>Sonata Elegica : Violoncello Solo <1981>Brass Quintet <1981>String Quartet No. 1 <1985>Essay for Alto Trombone and String Quartet <1987>Dialog for to harper <1987>Night by a shining tarn: Alto Flute Solo <1987>Trio : For Violin, Violoncello and Piano <1995>String Quartet No. 2 <1996>Duo for violin og cello <2002>

Opus for tre naboer: Andante con amore (klavertrio - Filmmusikk) <1982>Finale <1990> (Incidental music)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.