Günter Eich

Som mange andre forfattere i tidlig etterkrigstid skrev Eich hørespill. Blant hans mest kjente hørespill er Träume (1951), som gjengir drømmene til fem ulike mennesker i forfatterens samtid. Sentralt i alles drømmer står redselen for at livet brått kan ta en annen vending. Han mottok i 1952 den prestisjetunge hørespillprisen «Hörspielpreis der Kriegsblinden» (De krigsblindes hørespillpris).

Die Mädchen von Viterbo (1953) består av to ulike handlingsnivåer som kombineres: Ett handlingsnivå utspiller seg i en leiegård i Berlin hvor en jødisk mann og hans barnebarn holder seg gjemt under nasjonalsosialismen, det andre i romerske katakomber hvor en jenteklasse fra Viterbo har gått seg vill. Mens den jødiske mannen og barnebarnet i Berlin er livredde for å bli funnet, fordi det vil bety slutten, vet jentene og læreren deres at de kun vil overleve om noen finner dem. I 1958 kom Stimmen, en samling med sju ulike hørespill, blant annet Die Mädchen von Viterbo.

Andre hørespill er Geh nicht nach El Kuwehd oder Der zweifache Tod des Kaufmanns Mohallab (1950), Fis mit Obertönen. Ein groteskes Spiel (1951), Die Gäste des Herrn Birowski (1952), Der letzte Tag / Der letzte Tag von Lissabon (1955), skrevet sammen med Ilse Aichinger, Zeit und Kartoffeln (1972). Han skrev også en rekke hørespilladapsjoner av klassikere, blant annet Karen Blixen, Nikolaj Gogol, Theodor Fontane, Rudyard Kipling og Johann Nepomuk Nestroy.

Eich skrev også enkelte prosaskisser, blant annet Kulka, Hilpert, Elefanten (1968), Maulwürfe (1968) og Ein Tibeter in meinem Büro (1970).

Eichs første diktsamling etter andre verdenskrig er Abgelegene Gehöfte (1948) med et av hans mest leste dikt: Inventur. Diktet ble skrevet i amerikansk krigsfangenskap. Et lyrisk jeg holder vareopptelling blant sine personlige eiendeler, blant annet ei lue, en frakk, en barberhøvel, en hermetikkboks som fungerer som tallerken og drikkebeger, et par sokker, litt garn og det aller mest verdifulle: en blyantstump han skriver dikt med. Diktet, som regnes til den perioden som i tysk litteraturhistorieskriving kalles for «Trümmerliteratur», litteratur skrevet i ruinene, beskriver de store materielle ødeleggelsene og nøden, men også energien denne brytningsperioden utløste, i dette tilfelle hos en forfatter som i dette diktet trer fram som det lyriske jeg. Med denne diktsamlingen, skrevet i et nøkternt og saklig språk, reflekterer Eich en opplevelse som svært mange tyskere deler i denne perioden: ødeleggelse, skyldfølelse, trangen til å starte på nytt, skildret i et saklig og nøkternt språk.

Diktsamlingen Botschaften des Regens (1955) kombinerer naturlyrikk med skildringer av eksistensielle menneskelige reaksjoner, som blant annet ensomhet og angst. Senere diktsamlinger er blant annet Zu den Akten (1964), Anlässe und Steingarten (1966) og Nach Seumes Papieren (1972), tittelen viser til forfatteren Johann Gottfried Seume. Enkelte dikt ble tonesatt, blant annet av Gottfried von Einem og Wolfgang Rihm.