Guyana er et utviklingsland hvor økonomien er sterkt avhengig av eksport av bauxitt, gull og jordbruksprodukter som sukker og ris.

Landet har opplevd en betydelig økonomisk vekst som et resultat av det økonomiske reformprogram som ble innledet i 1989. Reformer ble iverksatt i samarbeid med Verdensbanken og Det internasjonale valutafond (IMF) og innebar redusering av regjeringens rolle i økonomien, oppmuntring til utenlandske investeringer, nedbetaling av gjeld og privatisering av statlige bedrifter. Regjeringen som tok over i 1992, hadde intensjoner om å følge opp reformprogrammet, men har med lite hell prøvd seg på privatisering av bauxittverkene og sukkerplantasjene.

Jordbruket sysselsetter ca. 20 % av yrkesbefolkningen, og står for 36 % av BNP. Bare 2,5 % av landets areal er oppdyrket, og nesten hele dette området ligger i kystlavlandet.

Sukkerrør, som er den viktigste eksportveksten, dyrkes på store plantasjer. Etter sukker er ris den viktigste eksportveksten, og produksjonen har økt kraftig siden 1990. Dessuten dyrkes bl.a. sitrusfrukter, kakao, kokosnøtter og kaffe. På Rupununi-savannen sør i landet finnes store beiteområder, men storfeholdet begrenses av manglende kommunikasjoner med resten av landet. Også de meget store skogressursene er hittil bare utnyttet i beskjeden grad pga. vanskelige transportforhold. Fiskerinæringen er bygd ut med utenlandsk bistand, og omfatter bl.a. fangst av reker.

Guyanas fremste mineralressurs har tradisjonelt vært bauxitt. De viktigste gruveområdene ligger rundt Linden, 105 km oppe langs Demerara River, og i nærheten av Kwakwani, 160 km oppover Berbice River. Produksjonen har sunket betydelig siden begynnelsen av 1970-årene, både på grunn av synkende priser på verdensmarkedet og pga. hard konkurranse fra andre land, som f.eks. Kina. I 1971 ble det største gruveselskapet (Alcan) nasjonalisert og hele bauxittindustrien er siden 1975 under statens kontroll og drives av statsselskapet Guymine.

Gullproduksjonen har økt betydelig siden 1986, bl.a. som et resultat av at regjeringen innførte høyere lønninger til gruvearbeiderne, for å hindre smugling av gull ut av landet. I 1993 åpnet en ny gullgruve i Omai-distriktet, og på under ti år firedoblet Guyana produksjonen av gull.

Det finnes også forekomster av diamanter, og disse gruvene har i de senere år hatt en positiv betydning for landets økonomi.

Produksjonen av elektrisk kraft var i 2001 ca. 852 mill. kWh. Landet har store uutnyttede vannkraftressurser.

Bortsett fra gruvedriften (utvinning av bauxitt, gull og diamanter) er industrien for øvrig basert på bearbeiding og foredling av råvarer fra primærnæringene. Rom, melasse, øl, hermetisk frukt, reker, ris, raffinert sukker og sigaretter står til sammen for størsteparten av industriproduksjonen. Annen industri omfatter bl.a. produksjon av tekstiler og klesvarer for hjemmemarkedet.

I 1990-årene bedret Guyanas handelsbalanse med utlandet seg betraktelig i forhold til i 1980-årene, da landet hadde store underskudd i sin utenrikshandel.

Guyanas mest verdifulle eksportvare har tradisjonelt vært bauxitt, og i 1994 utgjorde bauxitt 14 % av landets totale eksport. Synkende priser på bauxitt i det internasjonale markedet har medvirket til en sterk satsing på gullproduksjon for eksport. I 2002 utgjorde gull 28 % av landets totale eksport. Ris har i de senere år fått økt betydning som eksportvare, og utgjorde samme år 10 % av landets totale eksport. Volummessig er sukker den største eksportvaren (ca. 30 %). Importen omfatter bl.a. oljeprodukter, forbruksvarer, matvarer, maskiner og transportutstyr. USA er en viktig handelspartner og står for ca. 1/4 av både eksporten og importen; andre viktige handelspartnere er CARICOM (Det karibiske fellesmarked), Canada, Storbritannia og Venezuela.

Veinettet er godt utbygd i kystområdene, og veistandarden er god. I innlandsområdene er kommunikasjonsnettet relativt dårlig utbygd, men det er bevilget midler til å forbedre veiforbindelsen mellom gruvebyen Linden og hovedstaden Georgetown.

Guyanas viktigste havnebyer er Georgetown og New Amsterdam. Det er fergeforbindelse mellom Guyana og Surinam. Elvene i innlandet er farbare for små fartøyer, mens Demerara River er åpen for havgående skip så langt som til Linden. Jernbanene brukes utelukkende til transport av malm og gods mellom kysten og gruveområdene.

Georgetown har internasjonal lufthavn (Timehri), og det finnes mindre flyplasser mange steder ved kysten og i innlandet. Et statlig flyselskap står både for utenlandske og innenlandske flyforbindelser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.