Fin Serck-Hanssen

Fin Serck-Hanssen har en bachelorgrad i fotografi fra Derby Lonsdale College of Higher Education i England. Han var ferdig utdannet i 1984, men startet sin fotografiske karriere som musikkfotograf allerede på slutten av 1970-tallet. Han dokumenterte tidlig punk– og rockekonserter fra undergrunnsscenen både i Norge og England og kom nært på legendariske band som Depeche Mode, R.E.M., The Cure og The Clash. Av norske punkband fulgte han Hærverk, Oslo Børs, Kjøtt, The Aller Værste og Wannskrækk.

Etter tre år med studier i Derby og et år som fotograf i London fikk han tilgang til studio og mørkerom hos reklamebyrået Haugen og Maning i Oslo. Her ble han introdusert til mellomformatskameraet (med negativstørrelser på 6×6 cm) og kunne utvide fototeknikken fra å bruke småbildekamera og normalobjektiv. Han fortsatte å jobbe fra musikkscenen, og parallelt med egne kunstprosjekter tok han også kommersielle oppdrag. Som frilanser har han jobbet med reklame og mote, for uten jobber for NRK, musikkavisa Nye Takter, Det Norske Teatret, Astrup Fearnley Museet og Helseutvalget for homofile.

Gjennombruddet fikk han med serien Underwater Color, påbegynt i 1986. Fargefotografiene viser mannskropper i lekne og erotiske bevegelser under vann. Lysbrytningene treffer kroppene og fremhever dem som grasiøse og estetiske objekter. Sterke og stilsikre komposisjoner preger også serien kalt Fugl fra 1991. De utstoppede fuglene er avbildet i det varme fargespekteret mellom gult og rødt. Den harde lyssettingen gir bildene et ekspressivt og dramatisk uttrykk og kan vekke en foruroligende følelse av død og destruksjon. Fotografiene kan tolkes i lys av AIDS-krisen på 1990-tallet, som et memento mori, og derved minne oss på vår egen dødelighet.

Med sitt aller første utstillingsprosjekt 10 blå menn fra 1985 har han skrevet seg inn nyere norsk fotohistorie. Utstillingsplakaten ble sensurert av de homofile selv ved utestedet Metropol i Oslo, som syntes menn i lær og lateks-gummi ble for ekstremt. Utstillingen ble vist på Cafe de Stijl i Oslo i 1985 og i UFFA-huset (Ungdom for fri aktivitet) i Trondheim i 1996. I dag er orginalfotografiet på plakaten, kalt Blåmann, del av Nasjonalmuseets kunstsamlinger. Både fotografiet som kunstform og tabuer fra homomangfoldet har fått en annen aksept.

Temaene han jobber med, representerer ulike faser og stadier i hans eget liv. Hans bidrag til utstillingen Tema AIDS var et politisk og verdibasert viktig arbeid, som også berørte ham personlig, ettersom han mistet nære venner til sykdommen. Portrettene er i likhet med prosjektet Pionérdykkerne i Nordsjøen fra 2006 gjort i klassisk portrettformat. Serien med nordsjødykkerne bunner i et sosialt engasjement for å belyse deres historier og skjebner, der ulykker og tragedier preget yrkeslivet, uten at de fikk anerkjennelse eller oppreisning. Dykkerne, som var sentrale aktører i utviklingen av norsk oljevirksomhet til havs, ble behandlet som «vår tids krigsseilere». Bildene er tatt analogt, i svart-hvitt, med naturlig lys og har et rent dokumentarisk uttrykk.

I boka Hedda fra 2021 følger Serck-Hanssen en ung transkvinne i midten av tyveårene gjennom en rekke operasjoner rundt i verden. Fotoserien er en lavmælt og empatisk dokumentasjon av et menneske som kjemper for å bli seg selv. Hensikten er å opplyse og avmystifisere og å være til hjelp for andre i samme situasjon.

Serck-Hanssen jobber både digitalt og analogt, og bildeseriene er i både svart-hvitt og farger. Til tross for at arbeidsmetoden, spesielt ved portrettering, har elementer av regi og iscenesettelser over seg, har det intuitive, utforskende og tilfeldige i opptaksøyeblikket alltid spilt inn. Selv definerer han ikke seg selv som en postmoderne kunstner, men flere av seriene befinner seg langt bort fra et modernistisk eller dokumentarisk uttrykk.