Familie- og likestillingsspørsmål i Kina

Under konfucianismen var kvinner i Kina omtrent uten arverett og økonomiske rettigheter, de var utelukket fra formell utdannelse og begrenset til å oppholde seg i mannens hus. Den patriarkalske familiestrukturen hadde en helt sentral funksjon i den konfucianske statsordningen. Det var et enormt press på hver kvinne for å videreføre slekten, og om en kone ikke klarte å få sønner, var det helt legitimt for mannen å ta seg en konkubine. Døtre var en økonomisk belastning i dette samfunnet, og det måtte betales medgift for å få dem gift. Mange pikebarn ble solgt til prostitusjon, drept av jordmødre, sultet til døde eller satt ut for å dø. Ekteskapet ble arrangert av familiene, og ektefellene fikk ikke se hverandre før bryllupet. En mann kunne mishandle og drepe sin kone uten at det ble sett som straffbart. Enker hadde som oftest ikke lov til å gifte seg på nytt, og det mest ærbare en enke kunne gjøre var å følge sin mann på bålet eller i graven.

Det har vært to skriftsystemer i Kina, et felles for begge kjønn, og et eget kvinnelig. Dette har vært lite kjent fordi det var kun mellom kvinner dette skriftsystemet ble brukt. De tidligste funnene er fra 1200-tallet f.Kr. Svært få tekster finnes, fordi kvinnepoesi og -litteratur ofte brennes ved begravelsen til den som har samlet den. Men det finnes fremdeles noen få som kjenner til denne skriftkulturen i Kina, som vitner om eksistensen av en svært gammel og høyt utviklet kvinnekultur.

Allerede under Song-dynastiet (960–1279) ble legekunsten formalisert, og det var særlig kvinner som ble utøvere. Det sterke kjønnsskillet gjorde at kun kvinner kunne helbrede kvinner og barn, i tillegg til at hun også kunne hjelpe menn. Det er derfor en ubrutt tradisjon av kvinnelige helbredere frem til i dag, og menn har aldri har fungert som jordmødre eller gynekologer i Kina.

Fotbinding for kvinner oppstod i hoffkretser på 1000-tallet, og gradvis ble skikken overført fra Nord-Kina til Midt- og Sør-Kina. På 1700-tallet var skikken innarbeidet de fleste steder. Overklassekvinner i Nord-Kina fikk snørt føttene strammest, mens skikken aldri fikk helt grobunn i provinsene med intensivt landbruk, fjellstammer og båtfolk. I disse samfunnene hadde kvinner mer selvbestemmelsesrett og en høyere posisjon.

Et eksempel er Hakkafolket. De hadde vandret nordfra og slått seg ned sør i Kina. Her var det vanlig at kvinner utførte jordbruksarbeid som ellers ble regnet for mannsarbeid, og dessuten det meste av alt annet arbeid. Hakkafolket hadde sin egen kultur, sin egen dialekt og særegne klær og skikker. Kvinner fikk samme mat som menn, de snørte ikke føttene, og man fant aldri Hakka-kvinner blant de prostituerte. Mao Zedong stammet fra dette folket.

Det er også en rik tradisjon med kvinnelige soldater i Kina; allerede på 500-tallet var det egne kvinnehærer, og under Tang-dynastiet (618–906) ble det offisielt opprettet en kvinnelig hær. Fra 1300-tallet ble det mindre vanlig med uniformerte kvinner, noe som trolig hang sammen med at også fotbindingen begynte å få innpass i de bredere lag i Kina. Men under Taipingopprøret i 1851–64 utgjorde kvinnelige soldater over 1/4 av hæren på nesten en halv million.

Da bomulls- og silkeindustrien ble mekanisert på slutten av 1800-tallet, dominerte kvinner helt de arbeidsoppgavene som tidligere også hadde vært deres. Frem til 1930-årene var det flere kvinnelige enn mannlige industriarbeidere. Den begynnende industrialiseringen førte også til endringer i familieformen og det gamle kvinnesynet. Da republikken ble opprettet i 1911, ble det innført flere reformer for å bedre kvinnenes stilling. Under revolusjonen vokste det også frem en kvinnesaksbevegelse, og i årene som fulgte trengte kvinnene inn på nye områder i samfunnet, bl.a. som lærere.

I 1920-årene kom det flere kvinneorganisasjoner til. Kvinners Rettighetsliga ble dannet i samarbeid med stemmerettsforeninger, Shanghai-kvinners klubb og KFUK, og de reiste en del felles krav som lik adgang til utdannelse, like rettigheter, svangerskapspermisjon, forbud mot fotbinding og flerkoneri m.m. Kravene ble ikke innfridd, men nå var de satt på den ideologiske dagsorden for stadig flere kvinner. I 1922 ble kvinnebevegelsen splittet i en moderat og en revolusjonær fløy. I de områdene som ble overtatt av kommunistene i 1920- og 1930-årene ble det raskt innført nye ekteskapslover, dessuten en jordreform som tok sikte på å gi kvinner mer selvstendighet i jordbruksdriften på landsbygda. Ekteskapslovene fra 1950 og 1953 blir betegnet som selve grunnlaget for kinesiske kvinners frigjøring. De svekket familiens innflytelse ved ekteskapsinngåelsen. Kontraktekteskap, konkubiner og barnebruder ble forbudt, og like rettigheter for begge kjønn, skilsmisse og gjengifte for enker ble formelt tillatt. Forbudet mot prostitusjon ble gjennomført ved omfattende razziaer. Kvinner fikk stemmerett i 1953, og skulle nå fritt få velge yrke og delta overalt i samfunnslivet. Etter 1949 har politikken for by og jordbruksområdene vært forskjellig når det gjelder kvinner og arbeid. Til forskjell fra kvinner i byene, har kvinnene på landet aldri blitt offisielt oppmuntret til å avstå fra lønnsarbeid/produksjonsarbeid. Det har alltid vært behov for deres arbeidskapasitet. Under kulturrevolusjonen var et av målene å få kvinnene i byområdene med i produksjonen i større grad, og de ble oppfordret til å ta sterkere del i sin egen frigjøring.

1956 startet den første kampanjen for barnebegrensning, som fikk størst virkning i byene. Først gjennom allmenn bedring av helsevesenet og tålmodig overbevisning har man til en viss grad lykkes i å endre det gamle idealet med store barneflokker og mange sønner på landsbygda. I dag er fødselsraten lav de fleste steder, ikke minst som følge av nye, brutale og effektive barnebegrensningstiltak som ble satt i verk fra slutten av 1970-årene. Fra 1982 håndheves regelen om at ektepar som bor i bymessige områder bare skal ha ett barn, mens man på landet fremdeles vanligvis ser gjennom fingrene med opp til to barn. Reaksjonen er tvangsabortering uansett hvor langt svangerskapet er kommet når det blir oppdaget. I tillegg blir det brukt økonomiske straffetiltak som økte skatter eller tvangsarbeid over en viss periode, dessuten tvangssterilisering. En av grunnene til at så mange ikke overholder oppfordringen om å få bare ett barn, er at ønsket om å få en sønn fortsatt er svært sterkt i store deler av befolkningen.

Gravide kvinner beskyttes i arbeidslivet og nybakte mødre har rett til permisjon med full lønn, og ammepauser til barnet er 1 ½ år. Større arbeidsplasser har egne daghjem for de minste barna. Kvinnenes deltagelse i byarbeidslivet har økt kraftig siden 1949. De deltar nå i produksjonen på alle områder. Likelønn er lovfestet, men fortsatt lønnes kvinner og menn ulikt de fleste steder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.