Eugen Ruge er en tysk forfatter og regissør. Som toåring kom han med sin tyske far og sin russiske mor til Øst-Berlin. Hans far hadde vært fengslet i et stalinistisk leir og ble senere en kjent historiker i Øst-Tyskland. Ruge utdannet seg først til matematiker og jobbet en tid ved det østtyske vitenskapsakademiet. I 1988 forlot Ruge Øst-Tyskland og etablerte seg i Vest-Tyskland som forfatter av teaterstykker og som regissør.

I 2011 debuterte Ruge som romanforfatter og Når lyset svinner (norsk 2013; In Zeiten des abnehmeden Lichts) ble en umiddelbar suksess som beløntes med Deutscher Buchpreis samme år. Romanen har klare selvbiografiske trekk og skildrer historien til en østtysk familie fra 1952 til 2001. Ved hjelp av forskjellige tidsplan tegner Ruge et panorama over utviklingene og konfliktene som har kjennetegnet den østtyske staten. Sentralt står avsnittene som beskriver året 2001 og den 1. oktober 1989. Da skal så godt som alle figurer komme sammen til feiringen av Wilhelm Powileits 90 årsdag. Wilhelm har vært med kona Charlotte i meksikansk eksil og har bygd seg en slags karriere i DDR som egentlig har vært en eneste bløff. Til tross for det hedres han hvert år med nye utmerkelser og hule taler fra offisielt hold. Festen utvikler seg alt mer til en delvis morsom delvis makaber dødsdans over et dødsdømt samfunn. Dette skjerpes ytterligere når det viser seg at barnebarnet Alexander ikke vil møte opp i rekken av gratulanter, fordi han har flyktet fra DDR.

2001 tidsplanet er knyttet til Alexander som forlater Tyskland i retning Mexico etter at han fått diagnosen uhelbredelig kreft. Han forsøker der å finne sporene etter bestemoren Charlotte som ofret et mulig behagelig overklasseliv for den idealistiske troen på kommunismen. Selv om denne utopien hadde drept en av hennes sønner og sendt den andre i de stalinistiske leirene. Alexanders leiting fører ikke frem så lenge han søker bevisst, men til slutt havner han, uten å vite det, i en liten fiskerby ved det Stillehavet, der også Charlotte og Wilhelm har oppholdt seg en stund. Her opplever han for første gang en slags indre ro i betraktingen av den intense blåfargen til havet, men den utopiske fargen viser ikke lengre til noe transcendentalt, uten til det immanente, jordiske. Avsnittene fra 1989 og 2001 danner tekstens stillas og rytmiserer handlingen som ellers består av avsnitt som blir skildret via perspektivet til bare en figur. Ruge unngår de historisk viktige datoene som 1953 (folkeoppstanden 17. juni) eller 1961 (byggingen av muren) og plasserer protagonistene ofte i for- eller etterkant av disse hendelser. Ved hjelp av valget av en fokusfigur blir teksten et vev av stemmer og romanen kan på en måte kalles for polyfon. Dette inntrykket forsterkes ved hjelp av Ruges skrivemåte. Stemmene får uttale seg på sine egne premisser og blir ikke dømt av en overordnet forfatterintensjon.

Dette kommer tydeligst frem ved Kurt Umnitzer – sønnen til Charlotte og faren til Alexander – som er modellert etter faren til Eugen Ruge. I likhet med ham har Kurt gjort karriere som historiker i DDR og tror på det utopiske potensialet i den riktige kommunismen. Den stalinistiske perversjonen fikk han oppleve på kroppen i et leir. Hans fortrengninger og skadelige kompromisser som han måtte inngår munner ut i en symptomatisk sykdom. Den utrolig produktive historikeren som har omfortolket historien for å tilpasse den de ideologiske kravene i Øst-Tyskland lider til slutt av demens og er bare opptatt av mat – en refleks på hans fangenskap. Tekstens dom over denne figuren er likevel ikke entydig. Livsverket bestående av mange hyllemeter av bestilt og tilpasset forskning om arbeiderrørelsen og den heroiske kommunistiske motstandskampen får en motpart i en liten bok som skildrer tiden i det sovjetiske eksilet og fangenskapet utfra hans egne opplevelser. Denne smale, selvbiografiske boken vil overleve glemselen som den forbitrede sønnen Alexander tennerskjærende må anerkjenne.

Den andre romanen til Eugen Ruge er tydeligvis en tekst som forsøker å gå i en annen retning. Mens Når lyset svinner er både omfangs- og detaljrik og mangefasettert er Cabo de Gata (2013) smal og konsentrert. Jeg-fortelleren er en til års kommen forfatter som forteller om den tiden før det store gjennombrottet. Hvordan han slet med å få festet den store romanen til papiret. Derfor kuttet han alle bånd som han hadde i Berlin og dro sørover til Spania og havnet til slutt i Cabo de Gata i nærheten til Almería. Dette gudsforlatte strøket motsvarer i liten grad de vanlige forestillingene av den glødende og lidenskapsfulle Syden og oppfattes som grenselandet mot Afrika – det ukjente. Den navnløse forfatteren observerer de hverdagslige detaljene og fortsetter å vente på inspirasjonen til han blir oppsøkt av en katt. Møtet med dyret forandrer etter hvert hans tilnærming til skrivingen og fører til en spirituell grenseoverskridelse. Katten blir til en poteologisk chiffer som går ut på at den store romanen ikke la seg tvinge frem, men innfinner seg når forfatteren har oppnådd en holdning til sitt stoff som ikke lenger er preget av hans partiskhet. Da kan ting trer frem i teksten så som katten i «Cabo de gata» – som betyr «Kattens kapp» på norsk.   

  • In Zeiten des abnehmenden Lichts (2011) Norsk utgave: Når lyset svinner (2013)
  • Cabo de Gata (2013)
  • Annäherung. Notizen aus 14 Ländern (2015)
  • Theaterstücke 1986-2008 (2015)
  •  Wolfgang Ruge: Gelobtes Land. Meine Jahre in Stalins Sowjetunion. (2012) Selvpublisert. 

 

 

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.