Eugen Ruge

Faktaboks

Eugen Ruge
Født
24. juni 1954, Sosva, Svedlovsk oblast, den gang Sovjetunionen
Eugen Ruge på bokmessen i Frankfurt i 2011.

Artikkelstart

Eugen Ruge er en tysk forfatter og regissør. Han er særlig kjent for romanen Når lyset svinner (2011, originaltittel In Zeiten des abenhmenden Lichts, norsk oversettelse 213). Den ble en internasjonal suksess og er oversatt til en rekke språk, blant annet til norsk.

Biografi

Som toåring kom Eugen Ruge med sin tyske far og sin russiske mor til Øst-Berlin, hovedstaden i Øst-Tyskland (DDR). Hans far hadde vært fengslet i et stalinistisk leir i Sovjetunionen, tilbake i DDR ble han en kjent historiker. Ruge utdannet seg først til matematiker og jobbet en tid ved det østtyske vitenskapsakademiet. I 1988 forlot Ruge Øst-Tyskland og etablerte seg i Vest-Tyskland som forfatter av teaterstykker og som regissør.

Når lyset svinner

I 2011 debuterte Ruge som romanforfatter. Når lyset svinner (norsk 2013; In Zeiten des abnehmeden Lichts) ble en umiddelbar suksess som beløntes med Deutscher Buchpreis samme år.

Romanen har klare selvbiografiske trekk og skildrer historien til en østtysk familie fra 1952 til 2001. Ved hjelp av forskjellige tidsplan tegner Ruge et panorama over utviklingene og konfliktene som har kjennetegnet DDR. Sentralt står avsnittene som beskriver året 2001 og den 1. oktober 1989. Da skal så godt som alle figurer komme sammen til feiringen av Wilhelm Powileits 90 årsdag. Wilhelm har vært med kona Charlotte i meksikansk eksil og har bygd seg en slags karriere i DDR som egentlig har vært basert på en bløff. Til tross for det hedres han hvert år med nye utmerkelser og hule taler fra offisielt hold. Festen utvikler seg til en dels morsom, dels makaber dødsdans over et dødsdømt samfunn. Dette spisses ytterligere når det viser seg at barnebarnet Alexander ikke møter opp i rekken av gratulanter, fordi han har flyktet fra DDR.

Mexico

2001-tidsplanet er knyttet til Alexander som forlater Tyskland i retning Mexico etter at han fått diagnosen uhelbredelig kreft. Han forsøker der å finne sporene etter bestemoren Charlotte som ofret et mulig behagelig overklasseliv for den idealistiske troen på kommunismen. Selv om denne utopien hadde drept en av hennes sønner og sendt den andre i de stalinistiske leirene. Alexanders leiting fører ikke frem så lenge han søker bevisst, men til slutt havner han, uten å vite det, i en liten fiskerby ved det Stillehavet, der også Charlotte og Wilhelm hadde oppholdt seg en stund. Her opplever han for første gang en slags indre ro i betraktingen av den intense blåfargen til havet, men den utopiske fargen viser ikke lengre til noe transcendentalt, uten til det immanente, jordiske. Avsnittene fra 1989 og 2001 danner tekstens stillas og rytmiserer handlingen som ellers består av avsnitt som blir skildret via perspektivet til bare en figur. Ruge unngår de historisk viktige datoene som 1953 (folkeoppstanden 17. juni) eller 1961 (byggingen av muren) og plasserer protagonistene ofte i for- eller etterkant av disse hendelser. Ved hjelp av valget av en fokusfigur blir teksten et vev av stemmer og romanen kan på en måte kalles for polyfon. Dette inntrykket forsterkes ved hjelp av Ruges skrivemåte. Stemmene får uttale seg på sine egne premisser og blir ikke dømt av en overordnet forfatterintensjon.

Den glemske historikeren

Dette kommer tydeligst frem ved Kurt Umnitzer – sønnen til Charlotte og faren til Alexander – som er modellert etter faren til Eugen Ruge. I likhet med ham har Kurt gjort karriere som historiker i DDR og tror på det utopiske potensialet i den riktige kommunismen. Den stalinistiske perversjonen fikk han oppleve på kroppen i et leir. Hans fortrengninger og skadelige kompromisser som han måtte inngår munner ut i en symptomatisk sykdom. Den utrolig produktive historikeren som har omfortolket historien for å tilpasse den de ideologiske kravene i DDR lider til slutt av demens og er bare opptatt av mat – en refleks på hans fangenskap. Tekstens dom over denne figuren er likevel ikke entydig. Livsverket bestående av mange hyllemeter av bestilt og tilpasset forskning om arbeiderrørelsen og den heroiske kommunistiske motstandskampen får en motpart i en liten bok som skildrer tiden i det sovjetiske eksilet og fangenskapet utfra hans egne opplevelser. Denne smale, selvbiografiske boken vil overleve glemselen som den forbitrede sønnen Alexander tennerskjærende må anerkjenne.

Katten og skriften

Den andre romanen til Eugen Ruge er tydeligvis en tekst som forsøker å gå i en annen retning. Mens Når lyset svinner er både omfangs- og detaljrik og mangefasettert er Cabo de Gata (2013) smal og konsentrert.

Jeg-fortelleren er en eldre forfatter som forteller om tiden før han fikk sitt store gjennombrudd og hvordan han slet med å få skrevet den store romanen. Derfor kuttet han alle bånd som han hadde i Berlin og dro sørover til Spania og havnet til slutt i Cabo de Gata i nærheten til Almería. Dette gudsforlatte strøket motsvarer i liten grad de vanlige forestillingene av den glødende og lidenskapsfulle Syden og oppfattes som grenselandet mot Afrika – det ukjente. Den navnløse forfatteren observerer de hverdagslige detaljene og fortsetter å vente på inspirasjonen til han blir oppsøkt av en katt. Møtet med dyret forandrer etter hvert hans tilnærming til skrivingen og fører til en spirituell grenseoverskridelse. Katten blir til et poteologisk bilde på at den store romanen ikke la seg tvinge fram, men innfinner seg når forfatteren har oppnådd en holdning til sitt stoff som ikke lenger er preget av hans partiskhet. Da kan ting trer fram i teksten så som katten i «Cabo de gata» – som betyr «Kattens kapp» på norsk.

Metropol

I romanen Metropol (2019) tilbakevender Ruge til to av sine hovedfigurer fra Når lyset svinner, til Charlotte og Wilhelm. Nå bærer de dekknavnene Jean og Lotte Germain, fordi de jobber som agenter for den sovjetiske etterretningstjenesten OMS som var en del av Komintern.

Når handlingen tar til i 1936, oppholder seg begge i en operasjonsbase til denne organisasjonen i nærheten av Moskva. Når de første Moskvaprosessene gjennomføres trekkes Wilhelm og Charlotte inn i dragsuget av stalinismens store terror. Da de to var bekjent med en av de dømte og henrettede (Alexander Emel, 1897-1936), mister begge sine posisjoner og forflyttes til Hotell Metropol (derfra romanens tittel). Dette hotellet var den gang Moskvas mest eksklusive hotell, men blir fort til et gyllent bur for de to tyske emigrantene. Charlotte og Wilhelms status skal overprøves og de lever i konstant redsel for å bli hentet om natten av NKVD (forgjengeren av KGB).

Etter hvert plasseres flere og flere medarbeidere til OMS i Hotell Metropol og de observerer hverandre mistroisk, redd for denunsiasjoner og falske anklagelser som kan være dødbringende. Den alt mer tiltagende paranoiaen beskrives ved hjelp av tre forskjellige stemmer. Mens offerperspektivet skildres via Charlotte og den tysk-lettiske Hilde Tal (som til slutt henrettes), gir den tredje stemmen innblikk i psyken til Vasilij Ulrikh. Han fungerte som øverste dommer i prosessene fra 1936-1938 og utstedte ca. 31 000 dødsdommer. Også han bodde på Metropol. Ved hjelp av disse røster lykkes Ruge langt på vei å tegne et mangefasettert bilde av utopiske drømmer som falmer, av dogmatisk fanatisme som kveler fornuften og av angsten som gjennomsyrer alle livets porer. Mens Lotte og Jean Germain kom først til Hotell Metropol blir de aldri hentet av det hemmelige politiet – i motsetning til andre internasjonale medarbeidere til OMS. Til slutt får de reise ut av Sovjetunionen og overlever annen verdenskrig i meksikansk eksil. Hvorfor de ble forskånet, får de aldri vite.

Romanen bygger på faktiske hendelser og teksten integrerer dokumenter fra Lotte Germaines personalmappe. Denne figuren er modellert etter Eugen Ruges bestemor. Forfatteren betoner at Metropol må anses som roman, men blandingen av fiksjon og fakta kan være overraskende: «De sannsynlige detaljene er hittet på, de usannsynlige derimot er sanne.» (Eugen Ruge)

Utgivelser

  • In Zeiten des abnehmenden Lichts (2011) Norsk utgave: Når lyset svinner (2013)
  • Cabo de Gata (2013)
  • Annäherung. Notizen aus 14 Ländern (2015)
  • Theaterstücke 1986-2008 (2015)
  • Follower – Vierzehn Sätze über einen fiktiven Enkel (2016)
  • Metropol (2019)
  • Wolfgang Ruge: Gelobtes Land. Meine Jahre in Stalins Sowjetunion (2012) Selvpublisert.

Filmatiseringer

  • In Zeiten des abnehmenden Lichts (2017). Regi: Matti Geschonneck

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg