Cathrineholms Jernværk

Det var kjøpmann Anders Lund som grunnla verket. Han oppkalte det etter sin kone, Cathrine, og stedet der det ble bygd – en holme i Tistedalsfossen. Rundt 1850 overtok firmaet C.O. Lund verket, med Carl Lund, Adolf Lykke og P. Grønn som eiere. Verket hadde framgang i annen halvdel av århundret. Robert Edgren, født i Lysvik i Värmland i Sverige (1837–1917) var først bokholder, så bruksforvalter, det vil si administrerende direktør, for bedriften i omtrent 50 år.

Verket ble bygd på holmen Cathrineholm, omtrent tre kilometer oppover elva Tista i Fredrikshald (fra 1928 Halden). Viktigst for valg av sted var den enorme fossen. Jernstøperiet var, i likhet med de gamle jernverkene, lokalisert ved et fossefall som kraftkilde. Verket hadde i 1870-åra 11 store overfallshjul i Tistedalsfossen som drev smelteovnenes blåsebelger. Lufttilførsel sørget for at temperaturen i essene og ovnene ble høy nok for å oppnå gode resultater. Lokaliseringen ved fossen skilte Cathrineholm fra senere jernstøperier, som valgte sted i nærhet til markedene sine og brukte dampmaskiner som energikilde. Dessuten brukte Cathrineholm trekull av flis og kubber fra byens sagbruk for å lage stangjern.

Driften var stort sett basert på utenlandske arbeideres arbeidskraft og faglige kompetanse. Det kom en del tsjekkiske, tyske og finske fagfolk, men de fleste av Cathrineholms arbeidere kom fra Sverige. De svenskene arbeiderne og deres familier levde for seg og dannet et lite, segregert innvandrermiljø omkring verket nederst i Tistedal. Strøket ble kalt Smedbruket (på grunn av de mange svenske smedene) og «Lelle-Sverige» (det vil si «Lille-Sverige») på folkemunne. Boligene var egentlig brakker med leiligheter som het for eksempel Slaggbrakka, Juleville, Stenbrakka og Mamenbrakka. Familiene bodde trangt, med bare et rom og kjøkken. Som mange steder ellers i landet, var det utedoer, og søppelhåndteringen var det så som så med.

Sjølsagt bar arbeiderfamiliene på svenske navn: Brodin, Backstrøm, Hammarstrøm, Bergstrøm, Bjurstrøm, Hult, Dahlman, Lettenstrøm, Stake, Gustavsson, Järnberg, Elstrøm, Floberg, Holmberg, Edgren, Jansson, Hegerstrøm, Nyberg, Bjørkman, Jonasson – eller forsvenskede franske navn som Depui. Det oppsto et skarpt kulturelt og sosialt skille mellom arbeiderne fra den tidligere sagbruksindustrien langsmed elva og nykommerne. De etablerte arbeiderfamiliene, som mente at de var ektefødte tistedøler med lange og ærefulle tradisjoner, så ned på de svenskfødte arbeiderne, som åt seg inn over alt. De to gruppene blandet seg ikke med hverandre, og det var utenkelig for en fra Smedbruket å ta seg jobb på sagene.

Verket hadde 64 arbeidere i 1850. Arbeidsstokken økte til 192 i 1870, 221 i 1879 og 235 i 1880-åra. Det var da det var flest arbeidere på verket. Etter omleggingen til emaljerte jernvarer i 1906/1907 minket arbeidsstokken til 122. Det var mennene som gjorde det tyngste arbeidet på verket. Enorm varme, eksos og skit preget arbeidsmiljøet. Arbeiderkvinnene gikk i tjeneste i byen eller arbeidet med å trille treflis til kullmilene. Det var også mye barnearbeid ved det gamle Cathrineholm. Ungene fra seksårsalderen hjalp kvinnene ved kullmilene, eller var med på å kontrollere og sortere spikre. Arbeidet tok til grytidlig om morgenen, og barna ble båret ned til verket i firetiden.

Verket startet opp med tilvirkning av stangjern og spikre, og raskt gikk bedriften over til å lage støpegods også. Tilvirkning av spikre og stangjern krevde trekull for å redusere karboninnholdet i råjernet. Råjernet ble varmet opp gjentatte ganger og smidd. Trekullet kom fra 10 til 12 store kullmiler langsmed elva som brant kull av avfallet fra sagene. Sorte, rykende tremiler sto langs med elva, og røyken drev oppover eller nedover elva alt ettersom hvilken vei vinden blåste. Til tider kunne den sure eimen luktes helt ned i byen.

I 1850 lagde verket 800 skippund (128 tonn) spiker, 800 skippund (128 tonn) støpegods, 150 skippund (24 tonn) stangjern og 100 skippund (16 tonn) med ulikt smidde produkter. I 1870 hadde produksjonen økt til 1200 skippund (192 tonn) støpegods, 5000 skippund (800 tonn) stangjern og 2000 skippund (320 tonn) spiker og kjettinger.

Det opprinnelige hammerverket ble raskt utvidet med et jernstøperi, og etter hvert med et valseverk og et mekanisk verksted. På 1880-tallet ble valseverket utvidet, og det ble bygd en fabrikk for mekanisk spikerproduksjon. Det hørte med at aksjekapitalen ble betydelig utvidet. De mekanisk lagde spikrene klarte verket til og med å selge til Sverige. De ble eksportert tollfritt fordi spikrene var laget av skrapjern. Verket lagde også ulike typer støpejernsprodukter, blant annet ovner, landbruksutstyr (hestesko, ploger, hakkelsmaskiner), badekar og vaskegryter.

Cathrineholm utviklet etter hvert et stort produktspekter, blant annet ovner og ellers all slags støpegods. Bedriftens mangeartede produksjon var høyst skattet, noe som framgår av det store antall medaljer den ble hedret med på forskjellige mønstringer. Blant disse var den gjeve gullmedaljen på Chicago-utstillingen i USA i 1898. Verkets produkter holdt svært høy kvalitet i annen halvdel av 1800-tallet, noe som viste seg i medaljer produktene fikk på ulike utstillinger.

Da Sverige sa opp mellomriksloven med virkning fra 1895, mistet Cathrineholm tilgang til råstoffmarkedet og delvis det svenske salgsmarkedet. Dessuten skulle sagbrukene legges ned, og Saugbrugsforeningen sa opp kontrakten om levering av råstoff til trekullbrenning. Stangjernproduksjonen ble lagt ned i 1906. Cathrineholm var da den siste produsenten av dette halvfabrikatet i Norge. Jernstøperiet og det mekaniske verkstedet fortsatte virksomheten.

I 1907 startet verket med tilvirkning av emaljerte jernvarer (jern med opak emalje), og denne produksjonen ble i 1910 skilt ut i et nytt selskap som fikk navnet Cathrineholms Mek. Verksted, Støperi og Emaljefabrik. En annen del av verket ble omdannet til et kraftselskap og knyttet til Saugbrugsforeningen, som hadde kjøpt aksjemajoriteten.

I 1954 la Cathrineholms Mek. Verksted, Støperi og Emaljefabrik om grovproduksjonen i jern til finproduksjon i stål, mer konkret husholdningsartikler med transparent emalje (speilemalje) på rustfritt stål. Stålet kunne sees gjennom emaljeoverflaten. Omleggingen ble en kommersiell suksess, og virksomheten opplevde sin storhetstid i 1960- og 1970-åra. Bak suksessen sto designeren Grete Prytz Kittelsen (1917–2010), som utformet produktene for Cathrineholm. Også Kittelsens ektemann, arkitekten Arne Korsmo (1900–1968), ble trukket inn i design- og produktutviklingen.

Fra og med 1962 produserte verket den såkalte Lotus-dekoren. Ideen til dekoren går tilbake til designeren og kunstneren Arne Ingemann Clausen (1923–1977). Designet preget kasseroller og annet kokke- og stekeutstyr, fat og boller som verket produserte på 1960-tallet. Lotus-serien ble en stor salgssuksess. Bare i 1964 solgte verket 150 000 ulike deler. Ved siden av Lotus-serien produserte verket også ander serier, blant annet seriene Saturn og Viking.

I 1968 ble stanseriavdelingen ved Cathrineholms Mek. Verksted, Støperi og Emaljefabrik hardt rammet av en storbrann. Virksomheten flyttet kort tid etter til moderne lokaler. Etter en styrt konkurs i 1970 overtok et amerikansk selskap, og verket fikk navnet Club Products. Det var til liten nytte. Hjørnesteinsbedriften ble slått konkurs i 1975.