Brønnøysund lufthavn, Brønnøysund

23. juli 1922 landet det første flyet i Brønnøysund. Dette var et militært sjøfly av typen Hansa-Brandenburg, på vei fra Horten til Kirkenes.

Etter dette var det kun sporadiske landinger med sjøfly i Brønnøysund, inntil en fast rute ble startet opp av Det Norske Luftfartsselskap i 1935, mellom Bergen og Tromsø. Fra 7. juni 1935 var Brønnøysund inne på denne ruten, med faste anløp av sjøflyene som opererte. Passasjerer og gods ble fraktet ut til flyet med robåt. Siden flygningene var avhengig av godt vær, ble ruten utelukkende operert om sommeren.

Fra 1938 kom Widerøe inn på denne ruten, og de opererte fram til utbruddet av andre verdenskrig.

Sjøflyrutene ble gjenopptatt etter krigen, og man begynte etter hvert å diskutere behov for en fast landbane. NATO bisto planlegging og gjennomføring av bygging på flere norske flyplasser, og de vurderte en felles militær og sivil lufthavn for Helgeland på Søndre Herøy, som er en øy sør for Sandnessjøen. Imidlertid ble det aldri bevilget penger til dette alternativet.

Widerøe fortsatte å operere sin sommerrute med sjøfly, men mangel på helårlig kommunikasjon gjorde situasjonen på Sør-Helgeland utfordrende. Nærmeste sykehus lå i Sandnessjøen, noe som på denne tiden utgjorde en fem timers biltur hver vei. Politisk begynte man derfor å snakke om en flyplass, lokalt for Brønnøysund.

Et regjeringsoppnevnt utvalg la i 1962 fram en rapport som anbefalte bygging av ni distriktsflyplasser i Norge, med bakgrunn i at man nå hadde tatt i bruk jetfly. Blant disse ni flyplassene, var det foreslått én i Sandnessjøen.

Widerøe la fram et alternativt forslag, der man baserte det på å bygge ut enda flere flyplasser, men kun med kort rullebane, som kunne opereres med STOL-fly (STOL = Short take off and landing). Bakgrunnen for forslaget var at disse flyplassene ville være langt billigere å drifte enn de store.

I 1965 ble Håkon Kyllingmark transport- og kommunikasjonsminister i Norge, og han var en forkjemper for alternativet med kort rullebane. På denne måten kunne større deler av distriktene bli knyttet til omverdenen, mente han.

Planleggingen av en flyplass for Brønnøysund ble derfor startet i 1966, og bygging ble påbegynt året etter. Brønnøysund lufthavn åpnet 30. juni 1968, etter en investeringskostnad på 2,7 millioner kroner. Rullebanen, som for øvrig var det eneste området i kommunen som var asfaltert, var på 800 meter, og som en av svært få lufthavner, hadde denne lufthavnen restaurant helt fra starten.

Trafikken over Brønnøysund lufthavn har de siste årene hatt en god utvikling, mye takket være offshoretrafikken til Skarv- og Nornefeltet i Norskehavet. Som en konsekvens satte Widerøe i 2010 inn daglig avgang direkte til Oslo, med en større flytype. Dette er senere utvidet med ytterligere flere avganger. 26. mai 2008 ble det åpnet et nytt terminalbygg på flyplassen.

I 1991 vurderte NATO å ta initiativ til utvidelse av rullebanen i Brønnøysund. De ønsket denne forlenget til 2000 meter, for å kunne benytte flyplassen som militær lettbase, uten fast stasjonert fly. I tillegg ønsket de å bygge et drivstoffdepot her. Disse planene gikk de bort fra et par år senere. Lokalt næringsliv, i samarbeid med Olav Thon, har imidlertid i flere år fortsatt å jobbe for å få utvidet rullebanen til 2000 meter.

Ved lufthavnen finner man en av basene til CHC Helicopter, som opererer trafikken mellom Brønnøysund og oljeinstallasjonene i Norskehavet.