Det internasjonale geofysiske år

Det internasjonale geofysiske år, betegnelse for tidsrommet juli 1957–desember 1958 og for det forskningsprogram som ble organisert i perioden. 67 nasjoner deltok i forskningsprogrammet. IGY var en fortsettelse av første og annet internasjonale polarår, som fant sted henholdsvis 1882–83 og 1932–33.

Gjennom en koordinert innsats søkte man å finne svar på problemer angående Jordens fysikk – prosesser i atmosfæren, i havet og i den faste jord. IGY falt sammen med solflekkmaksimum, noe som påvirker flere geofysiske fenomener. Under IGY fikk man også de første kunstige satellitter i bane rundt Jorden. De gav helt ny informasjon om den øvre atmosfære og det nære verdensrom.

Polare forhold var sentrale under IGY, og 11 nasjoner (deriblant Norge) opprettet forskningsstasjoner på Det antarktiske kontinent. Denne virksomheten danner grunnlaget for det omfattende vitenskapelige og politiske samarbeid (Antarktis-traktaten) som man senere har hatt i Antarktis.

Aktiviteten ble koordinert av en komité nedsatt av International Council of Scientific Unions (ICSU).

Observasjonsprogrammet under IGY ble fortsatt i 1959 i noe mindre omfang under navnet International Geophysical Cooperation (IGC). Senere oppfølginger av IGY har vært: Det internasjonale stille solår, IQSY (av eng. International Quiet Sun Year) 1964–65, hvor man spesielt tok sikte på å studere forholdene i atmosfæren (bl.a. ionosfæren) i en periode med lav solflekkaktivitet og Det internasjonale magnetosfæriske studium, IMS (av eng. International Magnetospheric Studium) 1976–79, hvor målet var å få ny kunnskap om det nære verdensrom, Jordens magnetosfære.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.