Ali Shariati

Ali Shariati kom fra en religiøs familie og hadde med seg tankegods fra sin far, som var islamsk lærd. Shariati jobbet flere år som lærer i Mashhad, men i 1959 dro han til Frankrike for å studere sosiologi og språk ved Sorbonne-universitetet i Paris. Her gjorde han seg kjent med europeisk filosofi, blant annet ideene til Georg Hegel, Martin Heidegger, Karl Marx og Jean-Paul Sartre. Shariati hentet videre inspirasjon fra motstandsbevegelser mot vestlig kolonialisme, som den algeriske frigjøringsbevegelsen Front de Liberation Nationale (FLN).

I 1964 returnerte Shariati til Iran. Kort tid etter ble han arrestert på grunn av sin politiske aktivisme og regimekritikk. Etter løslatelsen underviste han en periode på universitetet i Mashhad før han bosatte seg i Teheran, hvor han livnærte seg som foreleser og forfatter. I denne perioden holdt han forelesninger og skrev essays som senere ble publisert og sirkulert blant hans tilhengere. I 1972 ble han igjen fengslet og satt i husarrest. Etter fem år dro han i eksil til London, hvor han senere døde samme år, kun 43 år gammel.

Ideologisk sett bygget Shariati på marxisme, i kombinasjon med en nytolkning av sjia-islam. Han var også påvirket av ideer som lå til grunn for frigjøringsbevegelser i ulike land i denne perioden. Den algeriske forfatteren og politiske filosofen Frantz Fanon var en særlig stor inspirasjonskilde for Shariati.

Han ble kjent for å forene ideer om klassekamp og anti-imperialisme med forestillinger hentet fra sjia-islamsk historie. Hans nytolkninger var ment å gi et alternativ til vestlig modernitet og innflytelse som var utbredt i Iran på denne tiden. I stedet for å se til Vesten mente Shariati at iranere måtte se tilbake til sin egen sjia-islamske kultur. Her mente han å finne ideer og idealer for en ny og autentisk vei for iranere, fri for urettferdighet, tyranni og undertrykkelse.

Shariati brukte aktivt referanser fra tidlig sjia-islamsk historie i sine verk. I motsetning til den politiske tilbakeholdenheten som hadde blitt praktisert opp igjennom sjia-islamsk historie, tok Shariati til orde for å aktivt stå opp mot urettferdighet og undertrykkelse. Med henvisninger til Husayn ibn Ali, profeten Muhammads barnebarn som led martyrdøden under slaget ved Karbala, hentet Shariati opp en helteskikkelse fra sjia-islamsk historie som et ideal til etterfølgelse.

Et annet ikon Shariati hentet fram fra sjia-islamsk historie var Fatima, som var Muhammads datter og Husayns mor. Boken Fatima er Fatima, som ble publisert i 1971, var myntet på muslimske kvinner som sto overfor ulike typer rollemodeller. I stedet for å ty til vestlige kvinneidealer oppfordret Shariati muslimske kvinner til å se tilbake til sjia-islamsk historie og til Fatima som rollemodell. I motsetning til vestlige kvinnetyper beskrives Fatima som aktiv, produktiv og til nytte for samfunnet. I hennes eksempel presenterte Shariati en ledestjerne for moderne muslimske kvinner, på bakgrunn av hennes politiske talent og hennes religiøse innsikter, men også hennes ansvarsrolle som mor og datter.

Shariatis tankegods fikk gjenklang i den iranske befolkning i andre halvdel av 1970-tallet. I likhet med iranske ideologer som Mahmoud Taleghani (1911–1979) og Mehdi Bazargan (1907–1995) inspirerte hans tanker motstandsbevegelsen mot sjahen. I opptaktene til den iranske revolusjonen i 1978/1979 spilte tankegodset fra Shariati en nøkkelrolle, og hans lære ble særlig populær blant unge mennesker, kvinner og blant studenter. Det som spesielt appellerte, var måten han forente en aktiv kamp for undertrykkelse og urettferdighet med religiøse idealer på.

Selv om Shariati regnes som en kontroversiell skikkelse, har hans ideer fortsatt innflytelse blant noen grupperinger i Iran. Han regnes også som en viktig ideolog for framveksten og etableringen av sjia-islamsk islamisme.

• Irans samtidshistorie
• ayatollah Ruhollah Khomeini

• Bayat, Asef (1990): «Shariati and Marx: A Critique of an ‘Islamic’ Critique of Marxism». Alif: Journal of Comparative Politics. 10, sidene 19–41. Url: https://scholarlypublications.universiteitleiden.nl/access/item%3A2731736/view
• Elling, Rasmus Christian (2019): Irans moderne historie. København: Gyldendal
• Mirsepassi, Ali (2000): Intellectual discourse and the politics of modernization : negotiating modernity in Iran. Cambridge: Cambridge University Press.
• Shariati, Ali (1980): Fatima is Fatima. Translated by Laleh Bakhtiar. Iran: The Shariati Foundation. Tilgjengelig i fullltekst: https://www.iranchamber.com/personalities/ashariati/works/fatima_is_fatima1.php