Ørsta kirke

Ørsta kirke ligger i utkanten av Ørsta sentrum. Den ble oppført ved den gamle kirkegårdsgrensen like øst for tuften etter stavkirken som ble revet mens den nye ble bygget. Stavkirken skal ha vært både forfallen og for liten, men en del dekorerte bord ble gjenbrukt, blant annet som gulvbord i den nye.

Ørsta kirke ble tegnet av arkitektene Schirmer og von Hanno i 1862. Den fikk mange fellestrekk med den kirken de hadde tegnet fem år tidligere for Frogn i Akershus, men kirken i Ørsta ble atskillig større og fikk dessuten innslag av stavkirkeformer.

Kirken er oppført i laftet tømmer med utvendig kledning. Både skip og kor fikk en enkel rektangulær plan. En bred tårnfot i fronten understøtter en smalere takrytter. Tårnhetten har en svungen barokkform med høy og slank lanternin, sannsynligvis inspirert av Alexis de Chateauneufs nye tårnhette på domkirken i Christiania fra 1850. Den åpne forhallen ved hovedinngangen ble ombygget i 1953 til en bred gavlform. Opprinnelig hadde den pulttak brutt opp i en spiss trekantgavl på midten, slik man gjerne også hadde gjort ved inngangene til en del av stavkirkene. Dette kan ha vært inspirert av Urnes stavkirke i Sogn, som har en tilsvarende åpen forhall foran hovedinngangen, men med annen detaljering enn Ørsta kirkes tidstypiske sveitserstilpreg.

Innvendig skiller kirken seg ut fra de mange andre kirkene av denne størrelsen fra samme periode med en rikt utformet åpen takkonstruksjon i stedet for den vanlige hallkirkeformen, der taket er understøttet av to rekker med stolper. Takkonstruksjonen består av loftsbjelker som spenner på tvers av hele skipet og er hengt opp i hengesøyler. I midten er det spent opp bjelkebuer, og ute i trekantfeltene på sidene, mellom skråtaket og loftsbjelkene, er det felt inn avstivende dekor i vifteform.

Korskillet er formet som en romansk portal med tre rundbuete åpninger. Søylene som bærer buene, har terningkapiteler med utskåret romansk bladverk i spenstige slyng. Utskjæringene fortsetter også som ranker videre oppover fra søylene i de stolpene som markerer seg i korskilleveggens øvre del. Inspirasjonen fra Urnes stavkirke blir her enda tydeligere enn i den åpne forhallen. Tilsvarende terningkapiteler med utskjæringer ble også benyttet på søylene under galleriet som strekker seg tvers over kirken ved hovedinngangen. Man vet for øvrig at det var to snekkere fra bygda, Iver O. Jacobsen og Jacob Moe, som skar ut bladverksdekoren, mens kirken for øvrig ble satt opp av tømrere fra Nordfjord.

Slike tydelige, nasjonale innslag var ikke vanlige i norsk arkitektur på denne tiden. Christian H. Grosch brukte stavkirkeformer i mange kirketårn og en del vinduer formet som rekker av buer i 1850- og 1860-årene. Ørsta kirkes arkitekter tok også i bruk en del gamle norske former i noen av sine trebygninger i 1850-årene, blant annet i et ikke utført prosjekt for Krødsherad kirke, der eventyrsamleren Jørgen Moe var sogneprest.

Nasjonale former ble mer vanlige da dragestilen begynte å blomstre fra slutten av 1880-årene. Lars Kinsarvik som ble en av dragestilens fremste møbelkunstnere, flyttet til Ørsta i 1905. Her ga han to år senere kirkeinteriøret nye farger og dekormalte sammen med en assistent galleribrystningen med kristne symboler omgitt av tidens moderniserte rosemaling. De malte rankene på undersiden av prekestolen er sannsynligvis også deres verk. Etter Kinsarviks arbeider i kirken kan man lett tro at det også var han som gjorde utskjæringene på korskilleveggen, men disse er dokumentert både i arkitektenes tegninger og i en beretning fra en av treskjærerne.

• kirke