Åmlibunad (kvinne)

Den lokale betegnelsen på livet er opplut. En kan tydelig se at draktskikken i Åmli er preget av empirestilen på begynnelsen av 1800-tallet – med den høye livlinja. Livene er i seg sjøl svært små, og selene lange. I ryggen vitner banddekoren om eldre stiltrekk fra renessansen på 1500-tallet. En kan også se slektskap til naboområdene i Vest-Telemark.

Livet lages i ulike materialer av silke, ull eller blandingsstoff som består av bomull/viskose. Det varieres mellom ensfargede ullstoff, flerfargede damasker, eventuelt med innvevde mønstre i ulike farger. Livet er kantet med vevde band langs utringinga foran og bak, og ryggen er i tillegg dekorert med sølvband. Åpninga foran snøres med sølvlenke gjennom sølvmaler. Livet er sydd fast til stakken.

To-, tre- eller firskafts vadmel er materialene i stakken. Foran har den en midtfold som varierer i bredde mellom 12 og 15 centimeter etter størrelsen på eieren, og videre har den to til tre folder på hver side. Bak er stakken tett rynket. Stakken skal være fotfri og ikke subbesid, og nederst har den dekor av stoff i kontrastfarger. Aller nederst er en smal rød kant, deretter en grønn breiere kant, og over der igjen en smalere rød. I overkant av det grønne er det sydd ei rad med gule kjedesting, og øverst på det røde er det ei rad med grønn kjedekrok. Det fins flere varianter av kantingen nederst på stakken, men denne er den vanligste.

Stakken er sydd sammen med livet, og øverst på stakken er det en rullekant av stakkestoffet.

Det brukes to ulike belter til bunaden. Det ene er et grindvevd belte i flere farger. Det er hektet sammen foran med sølvspenne, og endene henger ned utenpå forkleet.

Den andre beltetypen er sølvbelte, og her er det to ulike typer å velge mellom. Den ene er såkalt kistebelte med firkantete sølvplater som er bøyd innover, slik at de framstår som tredimensjonale og hule. Den andre er et stølebelte med støpte ledd. Begge typene er forgylte.

Bunaden har skjorte i hvitt lin, sydd i primærsnitt og brodert med hvitsøm. Det er ulike teknikker i bruk, som tagger, kjedekrok, knuter og rukkekrok, og broderiene er på halskrage, håndlinninger og skulderstykker. Skjorta lukkes med halsknapper, søljer og mansjettknapper.

Det er kopiert flere broderte forklær til bunaden, med mønster i plantefarget ullgarn. Forklestoffet er hvitt lin og de fleste har frynsekant nederst; ett har en strikket blonde i lin. Broderiene er opprinnelig utført på frihånd, og de varierer derfor fra forkle til forkle på de gamle plaggene.

I tillegg er det registrert mørke forklær i ull eller silke, og svarte ullforklær med rosemønster er også i bruk til bunaden i dag. Det er ulike broderimønstre og flere andre stoffvarianter å velge mellom.

Det brukes to ulike typer skaut til bunaden. Den ene typen er hvitt linskaut med ulike broderimønstre av plantefarget ullgarn. Hovedfargene er som på forklærne rødt og grønt. Det er bevart slike skaut i området, og mønstrene er tatt fra de gamle, men bruksmåten er annerledes til dagens bunad enn den var til den gamle folkedrakta. Akvarellen til Flintoe viser at slike linskaut ble brukt utenpå andre hodeplagg og festet under haka.

Tradisjonelt ble håret satt opp under skautet, og de som har langt hår, kan gjøre det slik i dag også. Håret deles i to like deler, som igjen deles i to og flettes med et vevd hårband. De to flettene legges i krans rundt hodet, og endene på banda knytes i nakken. Skautet brettes i snipp og legges over hodet, slik at endene føres ned i nakken. Der blir de trædd gjennom ei helle og ført tilbake opp på hodet igjen. Ei slik helle er et smalt band som knytes sammen til en ring. Bandet måler ca. 10 centimeter når det legges dobbelt.

Endene på skautet brettes mot hverandre så frynsene skjules og broderiet kommer fram, og det knytes med en flat knute på hodet. Det fins omtrent 10 ulike broderimønstre å velge mellom.

I tillegg velger noen å bruke mørke tørklær i ull eller ullmusselin med trykt rosemønster, eller silketørklær. Det er belegg for at slike skaut ble brukt den siste tida draktskikken var i live. Disse skautene festes på samme måte som de hvite.

Bunadtrøya er lagd i samme stoff som stakken. Den er like kort som livet, og bolen er ettersittende og ermene smale. Foran rekker trøya ned til beltet, og har i tillegg påsydd et skjøt med folder bak, som gjør at trøya der dekker beltet.

Trøya har sjalskrage og har enten rød, eller rød og grønn, kanting. Langs framkantene og nederkanten foran har trøya en grønn kant som igjen er kantet med enten en smal rød kant eller er dekorert med gult og rødt, sydd med kjedesting. Framkantene har i tillegg fire eller fem blinde knapphull og fem eller seks sølvknapper på hver side.

Ermene er også kantet på samme måte som bolen, og ermesplittene er utstyrt med to eller tre knapper hver.

Det brukes understakk som har samme fasong som overstakken. Den lages i rødt, grønt eller stripet bomullsstoff.

Det brukes enten røde eller svarte strømper, og de skal helst være strikket av ullgarn med mønster som kalles oklestrik og krune. Strømpene holdes oppe av flettede strømpeband i mangefarget ullgarn.

Det er bevart et rikt draktsølvmateriale i området, og en del gamle modeller er kopiert og tatt i bruk til bunaden. Det er vanlig å ha store halsknapper i sølv i skjorta, samt to søljer i halssplitten. I tillegg kommer mansjettknapper. Det brukes både bolesøljer, slangesøljer og slangesøljer med heng, rosesøljer med heng, og ikke minst de særpregede hjertesøljene. Disse fins i ulike størrelser og med ulikt utformet heng.

På livet er det tre par maljer som snøres med sølvlenke. Maljene er enten av filigransarbeid eller støpte, og kan være blanke med forgylte heng eller forgylte. Beltespenna er gravert eller i filigransarbeid. Trøya har 14 til 18 knapper i sølv, og den lukkes med ei stor spenne øverst og ei mindre nederst. Mye av det gamle draktsølvet er forgylt.