Åke Hermanson, svensk komponist. Hermanson studerte orgel med Alf Linder (1907–83), musikkterori med Henry Lindroth (1910–93) og komposisjon med Hilding Rosenberg (1892–1985).

Musikalsk sett isolerte Hermanson seg fra andre samtidige komponister, men har tatt sterke inntrykk fra sine hjemtrakter i Bohuslän, først og fremst fiskernes strenge livsform, frikirkelig religiøsistet og det karrige landskapet. I tillegg til den lokale påvirkningen mottok han gjennom sin store interesse for lyrikk sterke inntrykk fra Hjalmar Gullberg (1898–1961), Karl Vennberg (1910–95), Olle Svensson (1904–72) og Östen Sjöstrand (1925–2006). Til dette kommer viktige spesifikt musikalske influenser fra Ludwig van Beethovens (1770–1827) og Jean Sibelius’ (1865–1957) symfonier, Fartein Valen (1887–1952), Gösta Nystroem (1890–1966), Béla Bartók (1881–1945), Alban Berg (1885–1935) og Hilding Rosenberg (1892–1985).

Et karakteristisk kjennetegn ved hans orkesterteknikk – omfattende anvendelse av clusterteknikk og glissando – har han utviklet uavhengig av György Ligeti og Krzysztof Penderecki. Resultatet av dette er et tonespråk som kan anes allerede i Lyrisk metamorfos (1954–57) og Invoco (1958–60), men som er fullt utviklet i orkesterstykket In nuce (1962–63), et kort verk, men et verk som regnes som nøkkelverket for å forstå Hermansons tonespråk.

Hermanson debuterte med et verk for orgel, Preludium og fuge, i 1951. Men da han på 1950-tallet av økonomiske årsaker måtte livnære seg som visergutt, postombærer og kafepianist, kom det på denne tiden bare få komposisjoner fra hans hånd – Lyrisk metamorfos for strykekvartett, A due voci for altfløyte og bratsch foruten Invoco for strykeorkester. I disse verkene la han for dagen en musikalsk stil med et personlig uttrykk, men samtidig påfallende asketisk preg.

Det var først på 1960-tallet Hermanson presenterte verker som kom til å betegne et gjennombrudd for ham, først og fremst orkesterverket In nuce (1962–63) som i 1964 fikk den italienske International Society for Contemporary Music’s hederspris, og symfoni nr. 1 (1964–67) som fikk Christ Johnson-prisen i 1969, samt orkesterverket Ultima (1971–72). Strengheten, den ubønnhørlige stringensen og det usvermeriske i Hermansons musikk er også å finne i de mindre kammermusikkverkene A due voci for altfløyte og bratsch og Suoni d’un flauto for altfløyte (1961).

Hermanson har bare komponert få vokalverker – først og fremst sangsyklen Stadier fra 1961 til tekster av Karl Vennberg. I tillegg har han satt musikk til tekster av Ebba Lindqvist (1908–95), Anna Greta Wide (1920–65) og Pär Lagerkvist (1891–1974).

Åke Hermanson mottok Nordisk Råds musikkpris i 1982.

  • Op. 1 Preludium og fuge for orgel, 1951
  • Op. 2 Lyrisk metamorfos for str.kv., 1954–57
  • Op. 3 A due voci for altfløyte og bratsch, 1957–58
  • Op. 4 Invoco for str. ork., 1958–60
  • Op. 5 Stadier for sopran og instrumentalensambel, 1961.
  • Op. 6 Suoni d’un flauto for altfløyte, 1961
  • Op. 7 In nuce for ork., 1962–63
  • Op. 8 Nenia Bahusiensis for barnekor, 1963
  • Op. 9 Symfoni nr. 1, 1964–67
  • Op. 10 AppellerI–IV, for ork. 1968–69
  • Op. 11 Alarme for solo-horn, 1969
  • Op. 12 In sono for fløyte, obo, bratsch og cello, 1970
  • Op. 13 Ultima, for ork., 1971–72
  • Op. 15 Symfoni nr. 2, 1973–75
  • Op. 16 -Flauto d'inverno, for bass fløyte
  • Op. 18 Mässa för måsar
  • Op. 19 Flauto del sole
  • Op. 20 Utopia for ork.
  • Op. 27 Inscrit for piano

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.