Åke Hermanson

Åke Hermanson var en svensk komponist.

Hermanson studerte orgel med Alf Linder (1907–1983), musikkterori med Henry Lindroth (1910–1993) og komposisjon med Hilding Rosenberg (1892–1985).

Musikalsk sett isolerte Hermanson seg fra andre samtidige komponister, men har tatt sterke inntrykk fra sine hjemtrakter i Bohuslän, først og fremst fiskernes strenge livsform, frikirkelig religiøsistet og det karrige landskapet. I tillegg til den lokale påvirkningen mottok han gjennom sin store interesse for lyrikk sterke inntrykk fra Hjalmar Gullberg (1898–1961), Karl Vennberg (1910–1995), Olle Svensson (1904–1972) og Östen Sjöstrand (1925–2006). Til dette kommer viktige spesifikt musikalske influenser fra Ludwig van Beethovens (1770–1827) og Jean Sibelius’ (1865–1957) symfonier, Fartein Valen (1887–1952), Gösta Nystroem (1890–1966), Béla Bartók (1881–1945), Alban Berg (1885–1935) og Hilding Rosenberg (1892–1985).

Et karakteristisk kjennetegn ved hans orkesterteknikk – omfattende anvendelse av clusterteknikk og glissando – utviklet han uavhengig av György Ligeti og Krzysztof Penderecki. Resultatet av dette var et tonespråk som kunne anes allerede i Lyrisk metamorfos (1954–1957) og Invoco (1958–1960), men som var fullt utviklet i orkesterstykket In nuce (1962–1963), et kort verk, men et verk som regnes som nøkkelverket for å forstå Hermansons tonespråk.

Hermanson debuterte med et verk for orgel, Preludium og fuge, i 1951. Men da han på 1950-tallet av økonomiske årsaker måtte livnære seg som visergutt, postombærer og kafépianist, kom det på denne tiden bare få komposisjoner fra hans hånd – Lyrisk metamorfos for strykekvartett, A due voci for altfløyte og bratsj, foruten Invoco for strykeorkester. I disse verkene la han for dagen en musikalsk stil med et personlig uttrykk, men samtidig påfallende asketisk preg.

Det var først på 1960-tallet Hermanson presenterte verker som kom til å betegne et gjennombrudd for ham, først og fremst orkesterverket In nuce (1962–1963), som i 1964 fikk den italienske International Society for Contemporary Musics hederspris, og symfoni nr. 1 (1964–1967), som fikk Christ Johnson-prisen i 1969, samt orkesterverket Ultima (1971–1972). Strengheten, den ubønnhørlige stringensen og det usvermeriske i Hermansons musikk er også å finne i de mindre kammermusikkverkene A due voci for altfløyte og bratsj og Suoni d’un flauto for altfløyte (1961).

Hermanson komponerte bare noen få vokalverker – først og fremst sangsyklusen Stadier fra 1961, til tekster av Karl Vennberg. I tillegg satte han musikk til tekster av Ebba Lindqvist (1908–1995), Anna Greta Wide (1920–1965) og Pär Lagerkvist (1891–1974).

Åke Hermanson mottok Nordisk Råds musikkpris i 1982.