Skottland er et eget kongedømme og del av Det forente kongedømme (United Kingdom). En egen statssekretær for skotske forhold sitter i regjeringen i London. Etter den såkalte Devolusjonsprosessen (se nedenfor) ble det fra 1999 overført makt fra sentralmyndighetene til Skottland, og det ble opprettet et eget skotsk parlament og en skotsk regjering.
Skotsk nasjonalisme
Selv om Skottland formelt sett ikke er et eget land, har det mange kjennetegn til felles med selvstendige stater. Landet har eget flagg og en egen kulturell tradisjon. Skottland opptrer i en rekke sammenhenger som eget land, bl.a. i mange idretter. Næringslivet er til en viss grad knyttet til kjente produkter (olje, whisky), og historisk har skottene skapt seg en egen nasjonal identitet.
Spørsmålet om graden av selvstyre har vært et stridstema i skotsk politikk. Meningsmålinger i 1990-årene viste at inntil 1/3 av befolkningen var tilhengere av løsrivelse fra Det forente kongedømme. Det største nasjonalistpartiet Scottish Nationalist Party fikk 24 % av stemmene i Skottland ved parlamentsvalget 1997, men etter devolusjonsprosessen har partiet mistet oppslutning og fikk 2005 17,7 %.
Devolusjonsprosessen
Etter regimeskiftet i Storbritannia i 1997, der Labour overtok makten, ble det avholdt folkeavstemning i Skottland. I denne ble det vedtatt å etablere et skotsk parlament (74,3 % ja-stemmer) og at dette parlamentet også skulle kunne fastsette skattenivået innen visse rammer (63,5 % ja-stemmer). Etter diverse lovendringer ble det avholdt valg til parlamentet 1999; det nyvalgte parlamentet ble åpnet av dronning Elizabeth i Edinburgh 1999 og var det første skotske parlament siden 1707. Støtten til devolusjonsprosessen kom fra Labour, liberaldemokratene og de skotske nasjonalistene, mens de konservative var motstandere.
Parlamentets oppgaver ligger innenfor helse og utdanning, politi-, retts- og fengselsvesen, økonomisk utvikling, regionalpolitikk, miljø, landbruk, idrett og kultur. Oppgaver som fortsatt skal ivaretas av Underhuset i London, inkluderer lovgivning, utenriks- og forsvarsspørsmål, overordnet økonomisk politikk, sosial- og trygdespørsmål samt overordnede samferdselssaker. Parlamentet har ikke myndighet til å erklære Skottland uavhengig. En ny parlamentsbygning i Holyrood Park i Edinburgh stod ferdig 2004.
Skottland fikk samtidig et utøvende organ, en regjering, med en førsteminister og fagstatsråder. Det er et parlamentarisk system der regjeringen er avhengig av parlamentets støtte for å fungere.
Frem til 2005 valgte Skottland 72 av 659 representanter til Underhuset i London; ved valget 2005 ble mandattallet for Skottland redusert til 59 ettersom Skottland nå har et eget parlament. Det skotske parlamentet har 129 mandater; 73 valgt i énpersonskretser etter britisk mønster (økningen fra de tidligere 72 skyldes at Shetland og Orknøyene får hvert sitt mandat, mens de i parlamentet i London deler et mandat), og 56 valgt i forholdsvalg med sju mandater fra hver av åtte nyetablerte valgregioner.
Parlamentet velges for fire år. Ved valget 2003 fikk Labour 50 av de 129 mandatene, SNP 27, de konservative 18 og liberaldemokratene 17.
Administrativ inndeling
Skottland var frem til 1996 inndelt i ni regioner og 56 distrikter. Fra 1996 er landet delt i 29 såkalt unitære (kommunale) enheter samt de tre øygruppene Hebridene (Western Isles), Shetland og Orknøyene.
Rettsvesenet
Rettsvesenet er ulikt det engelske, se Storbritannia (rettsvesen).
England og Skottland ble forent gjennom en realunion 1707. Skottlands historie er behandlet her frem til 1707, for øvrig vises til hovedartikkel under Storbritannia. Se også England, Wales og Nord-Irland.