Den første avisen som ble utgitt i Norge var Norske Intelligenz-Seddeler i 1763. Før den tid utkom det sporadiske flygeblad og håndskrevne nyhetsmeldinger. Deretter fulgte avisetableringer i Bergen (1765), Trondheim (1767) og Kristiansand (1790). Disse var såkalte «adresseaviser», som hovedsakelig var basert på avertissementer, og som utkom en gang ukentlig. I tillegg utkom det på begynnelsen av 1800-tallet en del ukeblader med politisk og filosofisk innhold. Det første lokalblad var Norsk Landboeblad, startet av Sivert Aarflot på Ekset i Sunnmøre i 1811. Den moderne avisformen ble innført av Niels Wulfsberg, da han i Oslo 1815 begynte å utgi Den norske Rikstidende. Her var annonser og stoff noenlunde likt fordelt. Wulfsberg grunnla i 1819 Morgenbladet, som var den første norske dagsavisen.
Fra 1830-årene var det en frodig avisflora i en rekke byer. Det skyldtes bl.a. den nye håndverksloven, som ble vedtatt i 1839. De gamle boktrykkerprivilegiene ble satt ut av kraft, og nyetablerte boktrykkerier fant det lønnsomt å utgi en avis som sidegeskjeft. Stoffet bestod av nyheter og artikler hentet fra hovedstadsavisene. Christiansands-Posten var en av de første aviser som bevisst forsøkte å gjøre lokalpressen mer levende. Den innførte også lederartikkelen, og økte formatet fra kvartformat til stort folioformat.
Det egentlige omslaget i norsk avisproduksjon kom først i annen halvdel av 1800-tallet med innføringen av nye tekniske hjelpemidler. Aftenposten (redigert av Amandus Schibsted 1879–1913) var en banebryter for ny journalistikk. Avisen, som appellerte til det mer upolitiske småborgerskap, satset på småannonser og drev aktiv, oppsøkende reportasje.
Det politiske liv ble aktivisert ved fremveksten av partiorganisasjonene. Med Venstres oppmarsj fulgte Dagbladet (radikalt, grunnlagt 1869 av Hagbard Berner), Verdens Gang (radikalt, senere moderat, redigert av Ola Thommessen 1878–1910) og Stavanger Aftenblad (moderat-kristelig, grunnlagt 1893 av Lars Oftedal d.e.). I samme tidsperiode oppstod bl.a. Bergens Tidende, Tønsbergs Blad, Varden, Fædrelandsvennen, Lofotposten og Sunnmørsposten.
Den unge politiske arbeiderbevegelsen fikk sin egen presse, først med Vort Arbeide (grunnlagt 1884 av Chr. Holtermann Knudsen). Avisen skiftet navn 1886 til Social-Demokraten, 1924 til Arbeiderbladet (Dagsavisen fra 1997). Etter hvert etablerte arbeiderbevegelsen aviser over hele landet, og i Nord-Norge og på industristeder på Østlandet har de beholdt en sterk stilling. Den historiske utviklingen gjorde ellers norsk dagspresse til et nyansert medium for vidt forskjellige interesser: partipolitiske, næringspolitiske, religiøse og språkpolitiske.
Norsk presse ble under den tyske okkupasjon fullstendig ensrettet under tysk sensur. Ifølge en oversikt utarbeidet av Norsk Presseforbund ble i alt 130 norske pressefolk fengslet. Av disse ble fem henrettet, og 14 døde i tyske konsentrasjonsleirer.
Den illegale pressen førte kampen videre, men med store tap. Norsk Bladeierforening hadde 9. april 1940 200 aviser som medlemmer. Av disse ble 91 stoppet, mens 16 ble tvunget til sammenslutning med andre aviser på utgivelsesstedet. Bare tre aviser ble nektet å komme ut igjen etter krigen. En pressens æresrett, bestående av to jurister og en pressemann, gransket de aktive pressefolks holdning under okkupasjonen. Resultatet var at 33 pressemedarbeidere ble ansett for å ha vist en unasjonal holdning og ble utelukket fra pressen for kortere eller lengre tid.
Den tekniske utviklingen har satt sterkt preg på norsk presse. Siden Rana Blad som første norske avis innførte fotosats i 1965, har den konvensjonelle blysatsmetode helt måttet vike for moderne satssystemer og offsettrykk. Avisformatet har også endret karakter, og alle aviser har nå gått over til tabloidformat, halvparten av helformatet som tidligere var det vanlige.
De nye tekniske mulighetene har medført økt bruk av bilder, farger og andre typografiske virkemidler i avisene. Stoffmessig har avisene i noen grad nærmet seg fjernsynet og ukepressen, med vekt på personfokusering og mer populært stoff. I midten av 1990-årene fikk servicejournalistikken stor utbredelse både i tabloid- og abonnementsavisene. Denne typen journalistikk henvendte seg til leserne først og fremst som forbrukere av varer og tjenester.
I 1990-årene oppstod det to nye typer aviser: søndagsaviser og gratisaviser. Dagbladet startet søndagsavis i 1991, og ble raskt fulgt av de andre store riksavisene og regionsavisene. Også flere lokalaviser utgir i dag søndagsavis. I tillegg har det blitt etablert en rekke gratisaviser, som baserer inntektene utelukkende på annonser.
Det er blitt vanlig med elektroniske formidlingsformer, først og fremst via Internett. De aller flest aviser har egen nettutgave, i tillegg til trykt utgave. Det er også etablert særskilte nettaviser. Nettavisenes innhold tilbys gratis, og dette er blitt en stor utfordring for opplutningen om papiravisene. Fra midten av 2000-tallet har en rekke aviser opplevd nedgang i opplaget, mest rammet er løssalgsavisene.
Både lokalaviser og riksaviser var tradisjonelt knyttet til et parti eller en politisk retning. Båndene mellom parti og aviser ble gradvis løsere fra 1970-årene. I dag finnes ingen partiaviser, og i flere byer er tidligere politiske konkurrenter slått sammen til lokale monopolaviser.
Tre store mediekonsern er i dag dominerende i avis-Norge: Schibsted ASA, Amedia og Edda Media AS.
Til tross for strukturendringer har Norge i mindre grad enn andre land vært rammet av avisdød. Dette kan forklares med at man fra 1969 har hatt en statlig avisstøtte, pressestøtten.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.