Massemedier i Norge

Gjennomsnittlig bruk av ulike massemedier fra 1995 til 2008 (Statistisk sentralbyrå, www.ssb.no)

Statistisk Sentralbyrå. begrenset

Fra et fjernsynsstudio i NRK 2005, under innspilling av programmet Pausefisken med Hilde Hummelvoll som programleder.

Anne Liv Ekroll, NRK. begrenset

Ifølge tall fra 2008 bruker en gjennomsnittlig nordmann 2 timer og 22 minutter foran fjernsynsskjermen på en gjennomsnittsdag. 1 time og 20 minutter brukes til radiolytting, 49 minutter til trykte medier (av det 27 minutter avislesing). Internett brukes i 1 time og fem minutter på en gjennomsnittsdag.

Den store endringen i mediebildet i nyere tid har vært fremveksten av Internett. Mens 7 prosent av befolkningen brukte Internett en gjennomsnittsdag i 1997, var andelen 66 prosent i 2007. Internett har satt en ny dagsorden for massemedier i Norge og påvirker alle andre medietyper.

Presse

Dagspresse

Det utkommer ca. 220 nyhetsaviser med utgivelse minst én gang ukentlig i Norge. Samlet opplag ligger på nær tre millioner, av dette står de to riksdekkende løssalgsavisene og regionavisene i de store byene for noe over én million.

De største avisene er: 

Opplag 2008

Lesertall 2008

Verdens Gang (VG), Oslo 284 414 1 135 000
Aftenposten (morgen), Oslo 247 556 735 000
Aftenposten (aften), Oslo 124 807 360 000
Dagbladet, Oslo 123 383 600 000
Bergens Tidende 85 825 250 000
Dagens Næringsliv, Oslo 82 775 305 000
Adresseavisen, Trondheim 77 044 225 000
Stavanger Aftenblad 66 343 180 000
Fædrelandsvennen, Kristiansand 40 729 117 000
Drammens Tidende 39 121 108 000

Historie

De første kringkastingsprogrammer i Norden ble sendt ut fra en 500 watts sender på Tryvannshøgda ved Oslo i april 1923. Regulære programsendinger kom først i februar 1925 etter at det private Kringkastingselskapet A/S hadde fått konsesjon av Handelsdepartementet for kringkasting i Oslo-området. Selskapets konsesjon gjaldt området innenfor en radius på 150 km rundt Oslo. Samme år kom det opp senderstasjoner på Rjukan og Notodden, året etter i Fredrikstad. I 1925 startet også Bergen kringkastingsselskap A/S sine sendinger. Troms kringkastingsselskap fikk konsesjon 1926, Ålesund kringkastingsselskap året etter.

I 1929 ble det satt i drift en storstasjon (60 kW) på Lambertseter i Oslo, og i de følgende årene kom det senderstasjoner i Trondheim, Kristiansand, Stavanger og Bodø. Det var først og fremst Oslo og Bergen som drev egen programproduksjon i disse årene. De øvrige kringkastingsselskapene og senderstasjonene sendte i stor grad Oslos programmer videre, men benyttet seg også av muligheten til å sende noe lokalt stoff.

Ukepresse

Magasin- og ukepressen består av ca. 75 publikasjoner med et samlet årlig opplag på noe under 90 millioner. De største magasinene og ukebladene er:

Opplag2008
Se og Hør 214 104
Hjemmet 193 936
Se og Hør (weekend) 164 782
Her og Nå 146 964
Familien 118 809
Norsk Ukeblad 111 462

Fagpresse

Den Norske Fagpresses Forening omfatter ca. 240 blader. De fleste utgis av foreninger og organisasjoner beregnet på intern og ekstern informasjon, andre er mer frittstående fagblader (f.eks. økonomiske tidsskrifter). Fagpressen spenner vidt, fra blader med opplag på under 1000 til bladet Motor med 430 000 – det største opplaget i norsk presse.

Tidsskrifter

En egen gren innen norsk presse har helt siden begynnelsen av 1800-tallet vært tidsskriftene, både de humanistiske, politiske og religiøse. Det begynte i Bergen i 1778 med Provinzialblade, så fulgte Hermoder i Oslo 1795. Andre som kan nevnes: Nyt Norsk Tidsskrift, Det Norske Nationalblad, Norsk Maanedsskrift og Statsborgeren, publikasjoner som gav næring til samtidens meningsutveksling og nytenkning.

Samtiden (fra 1890) og Syn og Segn (1894) har vært livskraftige kulturelle samlingspunkter helt opp til vår tid. Andre viktige tidsskrifter etter den annen verdenskrig har vært Vinduet (1947), Kontrast (1965–90) og Nytt Norsk Tidsskrift (1984). Ved siden av de allmenne tidsskriftene kommer de mange vitenskapelige tidsskriftene som utgis med utgangspunkt i ulike faglige miljøer.

Radio og fjernsyn

Norge har fem nasjonale radiokanaler. I tillegg finnes en rekke lokale radiostasjoner, samt ulike tilleggskanaler som i hovedsak sendes digitalt. De viktigste norske fjernsynskanalene er NRKs kanaler NRK1, NRK2 og NRK3/NRK Super, videre TV 2, TV2 Zebra, TV Norge, FEM, TV 3 og Viasat 4.

Nasjonale radiokanaler

Største fjernsynskanaler

Andel av befolkningen som lytter på en gjennomsnittsdag (2008) Andel av befolkningen som ser på en gjennomsnittsdag (2008)
NRK P1 48 % NRK1 55 %
NRK P2 8 % NRK2 25 %
NRK P3 11 % TV 2 52 %
P4 28 % TV Norge 33 %
Kanal 24 14 % TV 3 24 %
Radio totalt 97 % TV totalt 71 %
(Kilde: TNS Gallup)

Fjernsyn sendes fra 2009 ikke lenger over analogt bakkenett. De viktigste distribusjonsformene er digitalt bakkenett, kabelfjernsyn og satellittfjernsyn.

NRK

I januar 1933 vedtok Stortinget at all kringkastingsvirksomhet i landet skulle gå over til statsdrift, og 24. juni samme år ble lov om kringkasting vedtatt. Ifølge loven fikk Norsk rikskringkasting enerett på å «opprette og drive stasjoner og anlegg til kringkasting av muntlige meddelelser, musikk, billeder og lignende». Denne eneretten, kringkastingsmonopolet, har gitt NRK den helt dominerende plassen i norsk kringkastingshistorie.

NRK overtok de fire private kringkastingsselskapene med et samlet lisenstall på 131 000. Utbyggingen av sendere på lang- og mellombølge fortsatte under den nye institusjonen, og mot slutten av 1930-årene kunne riksprogrammet mottas over hele landet. De to første norske FM-kringkasterne kom i forsøksdrift 1954. I slutten av 1960-årene var praktisk talt alle bebodde strøk dekket av FM-sendere.

Utbyggingen av norsk fjernsyn startet i 1958. Meterbølgene som brukes for fjernsynssending og FM-kringkasting, ligger i samme bølgelengdeområde, og utbyggingen av fjernsyn og FM-radio kunne dermed foregå som en fellesutbygging.

I perioden 1958–70 foregikk det en koordinert parallellutbygging av senderstasjoner for FM-radio og fjernsyn og av radiolinjeanlegg for telefon, radio og fjernsyn, der anleggene var kombinert for flere tjenester så langt det var mulig og hensiktsmessig. Prøvesendinger med fargefjernsyn startet i 1972.

Konkurranse

Ved inngangen til 1980-årene var flere forutsetninger til stede for å myke opp NRKs monopolstilling. Lokale radiosendinger på FM-båndet kunne settes i gang uten store investeringer. Stadig flere fjernsynsseere, særlig i byene, var knyttet til kabelnett, og samtidig var satellittformidlet fjernsyn fra utlandet i sterk utvikling. Både telegraf- og kringkastingslovgivningen hindret imidlertid mottak av disse sendingene.

Regjeringen Willoch delte i 1981 ut de første konsesjonene for nærradio, lokale kabelfjernsynssendinger og videreformidling av fjernsynsprogrammer fra det engelske Satellite Television. Konsesjonene ble gitt etter en unntaksbestemmelse i kringkastingsloven. Flere konsesjoner ble etter hvert gitt, og forsøksperioden varte til 1988, da lov om nærkringkasting trådte i kraft. NRKs kringkastingsmonopol, som fra 1981 i realiteten var satt til side, ble dermed i lovs form opphevet for lokale sendinger. En ny kabellov som ble vedtatt 1988 gjorde slutt på konsesjonsplikt for videreformidling av satellittfjernsyn.

Norsk rikskringkasting har likevel fortsatt å være den dominerende institusjonen innen norsk kringkasting. De sterkeste trekkene i NRKs utvikling i 1980- og 1990-årene var en stor produksjonsøkning både i radio og TV, og en sterk utbygging av distriktskontorene, senere er antall distriktskontorer redusert.

Radiosendinger 24 timer i døgnet kom i gang, og en ny riksdekkende radiokanal, Program 2, ble offisielt åpnet 1984 etter noen års forsøksdrift. Senere er flere andre kanaler kommet til, bl.a. P 3, og med innføring av forsøk med digitalradio fra slutten av 1990-årene er en rekke nisjekanaler blitt startet.

Høsten 1996 startet også en ny fjernsynskanal, NRK2, sine sendinger. Fjernsynet økte sin sendetid og startet sendinger over satellitt til Svalbard, Jan Mayen og oljeinstallasjonene i Nordsjøen. NRK er blitt omorganisert flere ganger, og er i dag statlig aksjeselskap. Stortinget har beholdt retten til å fastsette kringkastingsavgiften.

I 2000 vedtok NRKs styre en ny flermedial organisasjonsmodell som skulle skille kringkasterrollen og programproduksjonen. Kringkasterfunksjonen er skilt ut i en egen enhet, NRK Kringkasting, som har ansvaret for å programsette alle NRKs radio- og fjernsynskanaler. Høsten samme år lanserte NRK sin Internett-satsing: nettstedet nrk.no.

Reklame

Norsk kringkasting var reklamefritt i perioden 1940–88. I 1988 fikk nærradioene anledning til å sende reklame, og med de nye fjernsynsselskapene TV Norge og TV 2 ble reklame en viktig inntektskilde for norsk kringkasting. I radiosektoren finansierer reklame store nærradiokjeder som Radio 1 og de landsdekkende reklamefinansierte radiokanalene P4 og Radio Norge (tidligere Kanal 24. Som de fremste reklamefinansierte kringkastere i landet er P 4 og TV 2 blitt sterke konkurrenter til NRK.

Bakgrunnen for at Stortinget i 1990 vedtok å åpne for en ny nasjonal TV-kanal, var blant annet at betydelige reklameinntekter hadde gått ut av landet til TV 3. TV 2 startet sine sendinger 5. september 1992. Allerede i 1994 gikk kanalen med overskudd. TV 2 har siden starten stadig økt sin markedsandel.

I 2009 utløper TV 2s konsesjonsperiode, og samtidig er overgangen til digital distribusjon fullført. Dette endrer forholdet mellom kanalene. NRKs og TV 2s konkurrenter når betydelig flere seere, og TV 2s forpliktelser som allmennkringkaster opphører.

I radiosektoren skjedde det en rekke nyetableringer etter 1982. I løpet av 1980-årene ble det etablert flere hundre nærradiostasjoner i Norge, og i 1997 var antallet drøyt 300, senere har det sunket til ca. 240. En stor del av inntektene til disse stasjonene kommer fra reklame.

I 1993 ble det gitt konsesjon til en landsdekkende reklamefinansiert radiokanal, P4, som har vokst til å bli en betydelig konkurrent til NRK. I 2004 startet den andre riksdekkende radiokanalen, Kanal 24 (fra 2008 Radio Norge) sin virksomhet.

Programinnhold

Alle de reklamefinansierte kanalene har en klarere underholdningsprofil enn NRK. TV 2 og TVNorge fyller godt over halvparten av sendetiden sin med programmer av underholdende karakter. På de kommersielle kanalene dominerer anglo-amerikanske serier, mens NRK har en større andel programmer fra Norge og andre land. NRK, TV 2 (ut 2009), P 4 og Radio Norge har krav om å drive allmennkringkasting. Det er Medietilsynet som kontrollerer om disse kravene er oppfylt.

I radiosektoren har fremveksten av lokalradioene og ikke minst den landsdekkende reklamekanalen P 4, og senere Kanal 24, bidratt til at musikk og lett underholdningsstoff har blitt en dominerende programform. NRK har svart på konkurransen fra de reklamefinansierte kanalene, bl.a. ved å opprette P 3, som satser spesielt på å tilby musikk til unge lyttergrupper.

Internett

Internett er et massemedium, men også en kommunikasjonsplattform. Fremveksten av Internett har lagt grunnlag for nye forretningsmodeller, nye kommunikasjonsformer og har på svært kort tid snudd opp ned på de fleste etablerte strukturer innenfor kommunikasjon og medier.

Nettet er blitt en viktig salgskanal, men har på den annen side blitt en rik kilde for gratis innhold, noe som er en stor utfordring for etablerte medieselskaper. Forsøk med betalingsordninger har stort sett slått feil; istedet har nettet på 2000-tallet lagt grunnlaget for helt nye samarbeidsformer. Et mangfold av tjenester, produkter og møtesteder som understreker nettet som et sosialt medium har vokst frem.

I 2008 brukte 71 prosent av befolkningen Internett hver dag. Den mest vanlige bruken er å sende eller motta e-post og lese nyheter (ca. 60 prosent av nettbrukerne). Fra 2007 til 2008 ble andelen som var innom nettsamfunn (f.eks. Facebook) fordoblet. Én av fire nettbrukere var i 2008 innom et eller flere nettsamfunn daglig.

De største norske nettstedene i mars 2009 var

Unike brukere per dag
VG Nett 1 127 500
MSN 934 300
Startsiden 718 500
Dagbladet.no 627 600
Finn.no 550 500
SOL 476 800
NRK.no 472 700
Gule Sider 307 400
Aftenposten.no 299 700
Nettavisen 284 100
(kilde: TNS Gallup)

Ikke alle nettsteder deltar i denne statistikken. For eksempel ville søkemotoren Google og nettsamfunnet Facebook ha hørt hjemme i denne topplisten.

Organisasjon og forvaltning

Utdanning

Journalistutdanning gis ved høyskolene i Oslo, Volda, BodøHandelshøyskolen BI og Universitetet i Stavanger, samt den private Mediehøgskolen på Gimlekollen. Ved Universitetet i Bergen og Høgskolen i Lillehammer gis det utdanning i fjernsynsproduksjon. Institutt for journalistikk i Fredrikstad driver en betydelig etterutdanningsvirksomhet, og samtidig organiserer Mediebedriftenes Landsforening en omfattende kursvirksomhet for avisenes ansatte.

Organisering

Mediebedriftenes Landsforening er den største arbeidsgiverorganisasjonen i norsk presse. Den organiserer de aller fleste avisene, i tillegg til bl.a. fjernsynsselskaper og trykkerier. Blant de ansatte er Norsk Journalistlag den dominerende organisasjonen. Norsk Redaktørforening er den største organisasjonen blant landets redaktører. Norsk Presseforbund (NP) er bransjeorganisasjonen for både arbeidsgiverne og arbeidstagerne. NP skal ta vare på pressens interesser i samfunnet, slik som pressens arbeidsforhold, ytringsfrihetsspørsmål og presseetikk. Pressens faglige utvalg er et av de viktigste organene under Norsk Presseforbund, med myndighet til å dømme medier som utviser dårlig presseetikk.

Lovgivning

Den mest sentrale lovbestemmelsen for massemedier er Grunnlovens § 100 om ytringsfrihet, som ble revidert i 2004. Nytt er bl.a. at Staten er forpliktet til å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale - det såkalte infrastrukturkravet.

Lov om eierskap i medier gir Medietilsynet fullmakt til å stanse eller sette vilkår for erverv av eierandeler i foretak som driver dagspresse, fjernsyn eller radio dersom erververen alene eller i samarbeid med andre har eller får en betydelig eierstilling i mediemarkedet nasjonalt eller regionalt, og dette er i strid med formålet i lovens § 1. Medietilsynet kan også stanse eller sette vilkår for samarbeidsavtaler som gir en avtalepart samme eller tilsvarende innflytelse over det redaksjonelle produktet som et erverv.

Lov om film og videogram gir regler om forhåndskontroll og fastsettelse av aldersgrenser for film og video som skal vises i næring. Dette gjelder kun filmer som skal ha 15-årsgrense eller lavere. Etter endringen av Grunnloven § 100 kan man ikke lenger forby film. Filmene skal likevel registreres. Loven gir også regler for merking og registrering av videogram som skal omsettes i næring.

Kringkastingsloven regulerer bl.a. konsesjonsplikt og reklame i kringkasting. Det kreves konsesjon for kringkastingssendinger i trådløse, bakkebaserte sendenett. Det kreves ikke konsesjon for kabel- og satellittsendinger, men reklameregler m.m. gjelder også for slike sendinger. Politisk reklame er ikke tillatt i fjernsyn. Denne bestemmelsen er imidlertid utfordret av en dom i den europeiske menneskerettighetsdomstolen i 2008.

Loven gjelder for kringkastingsvirksomhet som drives i Norge. Enkelte satellittselskaper driver sin virksomhet i et annet land, og norske regler, bl.a. om reklame, gjelder da ikke selv om sendingene er rettet mot Norge.

Utmerkelser

De viktigste utmerkelsene i norsk presse er SKUP-prisen og Den Store Journalistprisen. SKUP-prisen deles ut hvert år av Stiftelsen for Kritisk og Uavhengig Presse. Den store journalistprisen, som i realiteten erstattet Narvesenprisen som ble utdelt frem til 1990, er norsk journalistikks høyeste utmerkelse og deles ut av Norsk Presseforbund.

Utvalgt litteratur

  • Bastiansen, Henrik Grue & Hans Fredrik Dahl: Norsk mediehistorie, 2. utg., 2008, isbn 978-82-15-01353-4, Finn boken
  • Bastiansen, Henrik Grue & Øystein Meland, red.: Fra Eidsvoll til Marienlyst : studier i norske mediers historie fra Grunnloven til TV-alderen, 2001, isbn 82-7147-209-7, Finn boken
  • Dahl, Hans Fredrik: Hallo-hallo! Kringkastingen i Norge 1920-1940, 1975, isbn 82-02-03156-7, Finn boken
  • Dahl, Hans Fredrik: "Dette er London": NRK i krig 1940-1945, 1978, isbn 82-02-03929-0, Finn boken
  • Dahl, Hans Fredrik & Henrik Grue Bastiansen: Over til Oslo : NRK som monopol 1945-1981, 1999, isbn 82-02-17644-1, Finn boken
  • Dahl, Hans Fredrik, red.: Norsk presses historie : 1660-2010, 2010, 4 b., isbn 9788215016139, Finn boken
  • Fiskaa, Haakon M.: Den norske presse før 1850, ny utg., 1985, isbn 82-7147-045-0, Finn boken
  • Halse, Ketil Jarl & Helge Østbye: Norsk kringkastingshistorie, 2003, isbn 82-521-5855-2, Finn boken
  • Høeg, Tom Arbo: Norske aviser 1763-1969: en bibliografi, 1973-74, 2 b., isbn 82-7000-028-0, Finn boken
  • Høyer, Svennik: Pressen mellom teknologi og samfunn, 1995, isbn 82-00-22396-5, Finn boken
  • Ottosen, Rune: Fra fjærpenn til Internett: journalister i organisasjon og samfunn, 1996, isbn 82-03-26128-0, Finn boken
  • Ottosen, Rune m.fl.: Norsk pressehistorie, 2002, isbn 82-521-5750-5, Finn boken

Forfattere av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 19.11.2013.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Vi trenger ny fagansvarlig for Medievitenskap

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.