Økonomi og næringsliv i Liberia

Liberia gjennomlevde i 1990-årene en borgerkrig som medførte at den økonomiske og sosiale utviklingen i et allerede lite utviklet land ble reversert, med store menneskelige tap og materielle ødeleggelser. Mye av det økonomiske liv ble rammet, og godt over halvparten av befolkningen måtte flykte fra sine hjem. Før krigen brøt ut i 1989, var Liberia et land med store ulikheter innenfor en todelt økonomi: et sjikt som kontrollerte utvinningen av landets naturressurser for eksport samt statsforvaltning og offentlig sektor, og et flertall av befolkningen som vesentlig livnærte seg fra jordbruk, langt på vei ved naturalhushold. Ved militærkuppet i 1980 ble den tradisjonelle politiske eliten, americo-liberianerne, fjernet fra makten, og deres økonomiske innflytelse ble ytterligere svekket som følge av krigen, da mye av den gjenværende økonomiske virksomheten ble kontrollert av militsgrupper – fremfor alt opprørslederen, og den senere president, Charles Taylor og hans National Patriotic Front of Liberia (NPLF). Mesteparten av den formelle økonomiske aktiviteten, som utvinning av jernmalm og produksjon av gummi, stanset opp som følge av krigen. I den grad noenlunde normal økonomisk aktivitet fant sted i første halvdel av 1990-årene, var det i de deler av landet NPFL hadde kontrollen over – og hvor særlig utvinning av diamanter og gull, samt hugst av tømmer, bidrog til å finansiere krigføringen.

Liberia har betydelige naturressurser, blant annet av jernmalm og tømmer, men det vil kreve store investeringer å rehabilitere ødelagte anlegg og infrastruktur. Liberia er avhengig av både utenlandsk bistand, lån og kreditter, samt investeringer for å skape økonomisk vekst og utvikling. Allerede før krigen førte synkende etterspørsel på verdensmarkedet etter de to viktigste eksportproduktene jernmalm og gummi til stagnasjon i økonomien.

Liberia har store forekomster av jernmalm som ble utvunnet i Nimbafjellene i nordøst, i Bongfjellene lenger sør, og i Bomi Hills ved Monrovia. Produksjonen sank i 1980-årene som følge av redusert etterspørsel på verdensmarkedet, og opphørte som følge av borgerkrigen. Landet har også andre malmforekomster, blant annet av gull, bauxitt og kobber. Det utvinnes også diamanter samt barytt og cyanitt. Under krigen ble særlig gull og diamanter utvunnet og omsatt illegalt, for å finansiere krigføringen. FN forbød i 2001 handel med diamanter fra Liberia.

Kartlegging av potensielle oljeforekomster utenfor kysten ble gjort i 1990-årene, med lovende resultater. Under krigen ble elektrisitetsproduksjonen sterkt redusert og infrastrukturen ødelagt, hvoretter strøm vesentlig ble produsert fra privateide dieseldrevne generatorer.

Liberia har ikke utviklet noen omfattende industrisektor, og mye av virksomheten ble ødelagt under krigen. Industrien har stort sett bestått av småbedrifter, ofte med håndverkspreg. I hovedstaden Monrovia er det etablert en industrisone med fremstilling av blant annet tekstiler, skotøy, plastvarer, mineralvann og sement. Det norske selskapet Scancem International har eierinteresser i den liberianske sementprodusenten Cemenco. Videre finnes anlegg for bearbeiding av gummi. Et oljeraffineri stengte i 1982.

Liberia er primært et jordbruksland, og nær 70 prosent av yrkesbefolkningen arbeidet i jordbruket før krigen. De fleste driver svedjejordbruk på rydninger i regnskogen og dyrker bergris, maniok og taro til eget bruk. Flere jordbruksprosjekter oppmuntrer til dyrking av sumpris, men Liberia er ikke blitt selvforsynt med matkorn. De viktigste vekstene som dyrkes for salg er gummi (kautsjuk), kaffe, kakao og kolanøtter. Produksjonen sank imidlertid sterkt under krigen, blant annet fordi så mange ble drevet fra sine hjem. Over 50 000 arbeidere var før krigen knyttet til gummiplantasjene; størst er Firestone-plantasjen, opprettet i 1926. Virksomheten i denne sektoren ble gjenopptatt i annen halvdel av 1990-årene.

Liberia har store regnskoger som inneholder betydelige tømmerressurser. Skogene ble lite utnyttet før krigen. Illegal hugst og eksport av tømmer var derimot omfattende under krigen, hvoretter FN innførte sanksjoner og eksporten opphørte. Ved siden av tømmer for eksport avvirkes skogene for fremstilling av brensel.

Fiskeforekomstene utenfor kysten er lite utnyttet, men det drives håndverksfiske for lokalt konsum.

Liberia kunne lenge vise til solide overskudd i sin utenriksøkonomi, til eksporten av – og inntektene – fra eksportvarene jernmalm og jernkonsentrat samt gummi ble redusert i 1980-årene, for deretter å opphøre etter krigsutbruddet. Gjennom 1980-årene mottok Liberia betydelig økonomisk bistand fra USA, men tok samtidig opp lån, og økte utenlandsgjelden som ble bygd opp i 1970-årene.

Samferdselsnettet er generelt dårlig utviklet, og ble ikke vedlikeholdt eller videreutviklet under krigen. Hovedveier går fra Monrovia og inn i landet, samt langs kysten, blant annet til grensen mot Sierra Leone. Jernbanene ble brukt til jernmalmtransport, og eid av gruveselskapene. Deler av nettet ble åpnet for gods- og persontrafikk i 2001. Veinettet er bra utbygd i sentrale strøk, men svært dårlig i utkantene. I 1996 bestod det av ca. 10 800 kilometer; bare en brøkdel med fast dekke. Internasjonal lufthavn er Robertsfield nær Monrovia, som ble sterkt skadd under krigen, og gjenåpnet i 1997. En mindre lufthavn ved Monrovia er Spriggs Payne.

Liberia har en av verdens største handelsflåter, idet mange utenlandske skipsredere benytter seg av de lave registreringsavgiftene, såkalte bekvemmelighetsflagg. Skipene er ikke på liberiansk eierskap, og liberiske myndigheter fører liten kontroll med virksomheten, som styres fra et kontor i USA. Liberia har derimot betydelige inntekter fra avgifter til registeret. Monrovia er frihavn og var en av de mest moderne havnebyene i Vest-Afrika. Under krigen brukte opprørerne havnen i Buchanan.

• Liberia
• Liberias befolkning
• Liberias historie
• Liberias politiske system
• Liberias utenrikspolitikk