Xerofytter, planter som er tilpasset tørre forhold. De har xeromorf bygning, dvs. morfologiske og anatomiske trekk som gir liten transpirasjon og derved et lavt vannforbruk. Dette gjelder bare når spalteåpningene er lukket. Når disse er åpne og når vanntilgangen er god, har xerofyttene ofte en transpirasjon som kan sammenlignes med andre planters. Hos xerofyttene er rotsystemet ofte velutviklet slik at planten får et tilstrekkelig vannopptak. Blad og unge stengler har oftest rikelig med styrkevev som hindrer disse organene fra å falle sammen ved større vanntap.

Et viktig trekk for å redusere transpirasjonen er at overflaten av f.eks. bladene er liten i forhold til volumet. Bladene er oftest små og faste, gjerne vintergrønne, f.eks. hos nåletrær og mange lyngarter. Epidermis har tykkveggede celler og er overtrukket med en tykk kutikula, ofte også vokslag. Hårkledning og innsenkede spalteåpninger bidrar også til nedsatt transpirasjon.

Ekstremt tørre forhold finnes bl.a. i ørkener og på stepper. Her finner vi ofte at bladene er sterkt redusert og eventuelt omdannet til torner, mens stengelen har fotosyntese, f.eks. hos mange kaktusarter. En spesiell type xerofytter er sukkulenter som lagrer vann i forskjellige cellevev, samtidig som de har liten transpirasjon. Blant xerofyttene finnes også planter som ikke har noen spesielt liten transpirasjon, men hvor de levende celler kan tape mye vann uten å drepes. Typiske eksempler er lav og moser, men også noen høyere planter, f.eks. kreosotbusk, Larrea divaricata, fra amerikanske ørkenstrøk. Se også tørkeresistens.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.