Genterapi, behandling av organismens nukleinsyrer DNA og RNA, det vil si arvestoffet eller arvestoffets budbringermolekyler til cellenes proteinsyntese.

Genterapi ble først brukt om erstatning av defekte eller manglende enkeltgener hos mennesket, senere også om strategier for å sette feilproduserende gener ut av funksjon. Genterapi brukes i dag også om måter å sette arvestoffet i farlige smittestoffer, som for eksempel virus, ut av funksjon.

Bioteknologiloven av 5. desember 2003 definerer genterapi som overføring av genetisk materiale til humane celler for medisinske formål eller for å påvirke biologiske funksjoner.

Når celler der enkeltgener ikke fungerer skal erstattes med levende friske celler, må de syke cellene først ødelegges. Dette gjelder for eksempel ved benmargstransplantasjon, der den syke benmargen må ødelegges før den kan erstattes av givers benmarg.

Når det mottatte vevet produserer det stoffet som mottageren selv mangler og sender disse molekylene ut i blodsirkulasjonen, kan dette virke delvis helbredende. At man samtidig overfører mange gener som individet ikke trenger tilført, fører til vanskeligheter (se transplantasjon).

Genterapi som går ut på å erstatte eller slå ut effekten av ett enkelt sykdomsgen i enkel eller dobbel dose, er ennå på eksperimentstadiet selv om lovende resultater er oppnådd.

Det første hovedproblemet med «generstatning» er å få den riktige DNA-koden utenfra inn i cellene som skulle «repareres», det andre er å få den til å fungere etter sin hensikt og det tredje problemet er å få den til å bli værende inne i cellene etter mange delinger.

Det er funnet flere måter å få DNA inn i mottagerceller:

  1. Å hekte det på visse modifiserte vektorer, slik som virus eller plasmider, og la disse frakte DNAet inn i cellen og videre inn i cellekjernen.
  2. Å kapsle DNA-biten inn i fettmembraner (liposomer) som kan smelte sammen med celleveggens lipidlag og derved slippe DNA inn.
  3. Andre måter som for eksempel «elektrosjokk» for å lage småhull i cellemembranen eller kjemisk (salt) behandling av cellene, har også vært forsøkt.
  4. Med celler dyrket utenfor kroppen (ex vivo), har man også brukt mikroinjeksjon av DNA.

Når DNA er kommet inn i cellen må det også kunne spille av sin kode til budbringer-RNA og proteinsyntesen. I alminnelighet betyr dette at det innførte DNA må skjøtes inn i cellenes egne kromosomer og virke derfra, med retrovirus som vektor skjer dette spontant. I praksis har det ofte vist seg at det «fremmede» DNA ikke blir permanent innkoblet i kromosomene, men «hopper» ut etter noen cellegenerasjoner.

Et helt annet prinsipp som så vidt er tatt i bruk er å kapsle det ønskete DNA inn i alginatkuler, som er permeable for små molekyler, men verken slipper sitt DNA ut eller slipper vertcellens immunceller inn for å sette i gang noen uønsket immunreaksjon.

Eksempler hvor genterapi har vært relativt vellykket er visse arvelige immunsykdommer og blodsykdommer. Ellers har både leverceller og overhudceller dyrket i kultur vært brukt til vellykket genoverføring (transfeksjon), men problemene med tilbakeføring til og oppformering av slike celler i individet selv er fremdeles ikke løst. Et eksempel på overdreven optimisme er forsøkene på luftveisterapi ved cystisk fibrose.

Alle disse metodene går ut på å gi «somatisk genterapi», nemlig å reparere noen av kroppens celler for kortere eller lengre tid.

Genterapi på kimceller, de cellene som vil nedarves fra generasjon til generasjon, eller på nylig befruktede egg, er lite aktuelt både fordi det ikke er ansett etisk akseptabelt og fordi det er unødvendig: det har liten hensikt å ta frem og påvise en genfeil i en spermie eller et ubefruktet egg, for deretter å «reparere» denne.

Det vil alltid foreligge spermier og egg med normale anlegg side om side med de gendefekte. Dette er ofte glemt i den offentlige debatten om genterapi.

Under utsikten til at genterapi kommer over eksperimentstadiet kan man forutsi enkelte ting.

Sykdommer som medfører totale enzymdefekter eller total mangel på et bestemt protein har størst utsikt til å kunne behandles med den ovenfor omtalte generstatningsterapi.

Mindre effekt kan ventes for sykdommer hvor det produseres en «feilvare» – et enzym eller protein som ikke fungerer som det skal. Tilfører man her et «normalt» gen, vil det normale genprodukt blande seg med cellens feilvarer og bare et mindretall molekyler vil da kunne bli fullt funksjonsdyktige.

Av nyere dato er mulighetene for genterapi ved dominant arvelige sykdommer (se human genetikk), der det «syke» genet produserer en feilvare som bygges sammen med den riktige vare fra det normale genet på det andre kromosomet. Noen av disse sykdommer er også meget alvorlige eller gir alvorlig funksjonshemming.

Her foreligger foreløpig to muligheter og begge går ut på å blokkere budbringer-RNA fra det «syke» genet uten å angripe budbringeren fra det friske genet:

1) Antisenseterapi går ut på at man kan lage en helt nøyaktig komplementær enkelttråd RNA-bit, som fester seg til den gale budbringer og blokkerer denne, men som ikke er istand til å feste seg tilsvarende på den friske budbringeren.

Foreløpig er det store vansker med å få slike antisensemolekyler inn i de riktige celler og i store nok mengder til at det gir effekt på sykdommen.

2) Ribozymterapi. Det er oppdaget at visse korte RNA-molekyler, av form som et hammerskaft («hammer head ribozym») ikke bare har evnen til å binde seg til andre RNA-molekyler, men også til å spalte dem. RNA av ribozym-typen har altså enzymaktivitet. Når de spalter et RNA-molekyl, vil dette ikke lenger kunne brukes som oppskrift for proteinsyntese. Videre er det mulig kunstig å skreddersy et ribozym til å spalte et uønsket budbringer-RNA. Ribozymterapi er ennå på et veldig tidlig eksperimentelt stadium og betydningen i fremtiden ukjent.

Alle disse genterapimetodene forutsetter at man først har kartlagt hvilket arveanlegg som har feil og eksakt hva feilen (mutasjonen) består i. Dette er samtidig sykdommer hvor man kan utføre fosterdiagnostikk ved risiko for nytt sykt barn og, dersom sykdommen er alvorlig nok og hyppig i bestemte befolkninger, også kan overveie å gjøre diagnostisk «screening» for anleggsbærere.

Genterapiforsøk utføres bare etter godkjennelse av etiske komitéer og de fleste forsøk som er i gang retter seg mot kreftceller.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

5. mai 2014 skrev Frode Weum

Er beinmargstransplantasjon en form for genterapi, slik det framgår av artikkelen? Er det ikke heller en form for celleterapi?
Se: http://www.asgct.org/about_gene_therapy/genevscell.php
mvh
Frode Weum

19. august 2014 svarte Georg Kjøll

Hei Frode. Beklager veldig sent svar på spørsmålet, men det viste seg å være litt komplisert, dette her. På et nivå kan beinmargtransplantasjon muligens anses som en ekstrem form for genterapi, i og med at alle syke gener i et bestemt vev erstattes med nye, friske.

Men juridisk reguleres beinmargstransplantasjon av transplantasjonsloven, ifølge Bioteknologirådet: http://lovdata.no/dokument/NL/lov/1973-02-09-6

Dette fordi beinmartransplantasjon ikke faller innenfor definisjonen av genterapi i bioteknologiloven, §6-1: http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2003-12-05-100

Jeg skal rette opp i artikkelen snarlig, slik at denne feilen blir fjernet, og kommer i prosessen til å slå den sammen med oppføringen vår i Store medisinske leksikon: http://sml.snl.no/genterapi.

Alt godt fra Georg

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.